Verdien av ditt bidrag
Frivillighet er ingen selvfølge. Etter to år med pandemi er frivilligheten satt på prøve.
I selveste frivillighetens år melder idretten, andre frivillige organisasjoner og kulturlivet om utfordringer med å skaffe nok hender og føtter for å opprettholde og gjennomføre både idrettsaktiviteter, arrangementer og festivaler. Vi trenger deg. Noen har kanskje et veldig behov for å realisere egne planer og prosjekter etter år med nedstenging og inneliv. Forståelig kanskje, i hvert fall på kort sikt. Samtidig så vi tegnene på en viss frivillighetsslitasje også før pandemien. Summen av frivillighet utført av for få kan fort bli et nummer for stort. Om dette fortsetter kan den tapende part fort bli våre små og store verdifulle felleskap som i stor grad er byggesteiner i vårt samfunn. Ulike felleskap som lever på hvert enkelt sine små og store bidrag for en felles stor tanke. Idretten er en av de, en viktig fritidsarena for mange barn og unge.
Frivilligslitasje
Den årlige, nasjonale spørreundersøkelsen Frivillighetsbarometeret måler innbyggeres holdninger og atferd når det gjelder frivillighet. Frivillighetsbarometeret viser en tydelig nedgang i frivilligheten under pandemien. Samtidig som færre har gjort frivillig arbeid under pandemien, viser undersøkelsen at det er mange flere som kunne tenkt seg å gjøre frivillig arbeid for en sak de er opptatt av. Jeg håper fritidsarenaen for barn og unge er en nok viktig sak vi voksne vil prioritere. Bak de ulike barne- og ungdomstilbudene som driftes på ettermiddag/ kveld ligger det mange timers arbeid. Timer som for mange er usynlige, utført av frivillige. Oppgaver som generell klubbdrift og koordinering, planlegging og drift av idrettsanlegg , økonomiansvar i en krevende tid både for idrettslag og mange familier, i tillegg til å sørge for tilstrekkelig antall trenere og aktivitetsledere. En felles innsats for en meningsfull fritid. Det er alarmerende å høre om idrettslag og små kommuner hvor idrettsaktiviteten er lagt død etter pandemien. Hva vil skje med trivsel for de som bor der, og hva vil dette gjøre med oppvekstvillkårene for barn og unge som vokser opp der?
En vinn-vinn situasjon
Vi trenger å mobilisere og løfte verdien av hvert eneste bidrag til fellesskapet gjennom medlemskapet i en frivillig organisasjon, spesielt for våre barn og unge. I våre små og store møter med de som er ny i idretten, og kanskje også ny i Norge fremhever vi ofte barne- og ungdomsidretten som en stor samfunnsdugnad. Barns beste handler blant annet om å tilrettelegge for aktivitet der barna bor. En aktiv og meningsfull fritid for våre barn og unge handler om hvilket samfunn vil vi ha. Deltagelse i idrett må i stor grad sees gjennom et familieperspektiv som betyr at du som foresatt har en viktig rolle, og både barnet ditt og idretten trenger ditt bidrag. Uansett størrelse og form. De voksnes bidrag, og i særdeleshet foresatte som stiller opp og tar små og store roller for å skape gode idrettsfelleskap for barn og unge. Å være medlem i en medlemsbasert organisasjon innebærer at du er bidragsyter inn i ett fellesskap. En vinn-vinn situasjon. Som frivillig får du muligheten til å bli bedre kjent med barnet ditt, vennene og deres foresatte, og du får være med å påvirke miljøet – noe som også betyr mye for barnet ditt. Du er til stede. Som foresatt kan du oppleve og dele store og små øyeblikk med barna på idrettsarenaen. Du blir også en viktig og aktiv del av å bygge motstandskraft hos barna når det trengs.
De voksnes bidrag
På idrettens mange møteplasser skapes fellesskap utfra felles interesse. En møteplass for utvikling av ulike ferdigheter, som er viktige i idrettssammenheng, men også ferdigheter som er viktige i samfunnet generelt. Vi blir kjent med oss selv og andre, utvikler vennskap, men vi lærer også å tåle hverandres ulikheter. Dette fellesskapet kan ikke kjøpes, men må bygges og etableres av trygge, tydelige og omsorgsfulle voksne som bryr seg, og som ser verdien av barn og unges fritid og oppvekstvillkår. Voksne som ser verdien av å skape gode og trygge fellesskap. For å få dette til på best mulig måte er vi helt avhengig av at vi stiller opp, og i dette bildet må alle bidra. Bidragene vil være ulike sett utfra forutsetninger, og som samfunn må vi tåle denne ulikheten. Men det er samtidig vår plikt å tilrettelegge for at alle kan bli en bidragsyter, etter evne og som ser verdien av å bidra i denne fellesinnsatsen. Enten det gjelder rollen som viktig foresatt, som vaffelsteker, trener eller som kasserer i det lokale idrettslaget.
Frivilligheten satt på prøve
De økonomiske utfordringene er blitt større for svært mange familier. Økte matpriser, drivstoffpriser og bompenger gjør en allerede krevende økonomisk hverdag for mange enda mer krevende. Dette gjelder også klubbhverdagen for mange idrettslag, som leder av Yngres avdeling i Tromsø IL, Øivind Hansen satte ord på i Nordlys for en tid tilbake. Idrettslag som tar et samfunnsansvar og bygger anlegg for aktivitet og dermed også påtar seg et betydelig økonomisk ansvar. Familier som ikke har økonomi til å prioritere barnas fritidsaktiviteter får fort et regnestykke som ikke går opp, heller ikke for samfunnet rundt er jeg redd. En klubbhverdag er alltid avhengig av tilstrekkelig med menneskelige ressurser, og regningene må betales. Jeg vil ikke spekulere i regnestykket om frivilligheten forvitres. Det er en skremmende tanke. Det sosiale regnestykket kan bli høyt om det blir færre som deler på kostnaden. Verdien av en aktiv og meningsfull fritid for våre barn krever at vi som voksne bidrar. Om vi skal få dette til, til barns beste, må vi jobbe aktivt for å få tilbake små og store bidrag for et levende og trygt idretts-Tromsø. Om vi vil ha Tromsø som en god by å bo i for barn og unge, så må vi voksne stille opp gjennom frivillig arbeid, en samfunnsdugnad til beste for samfunnet. Det er det som er verdien av ditt bidrag.