Trivselen er selve limet
Hva gjør at tusenvis av mennesker bruker årsverk av livene sine på frivillighet og ulønnet arbeid? Engasjement som kommer til uttrykk gjennom synlige og usynlige dugnadsroller i idrett, korps, kor, teater og sanitetsforeninger for å nevne noe. Mennesker som møtes for å forstå, utvikle og lede i lag med andre. Ikke alltid bare hyggelige utfordringer, men også vanskeligheter som økonomi, oppmøtelister og tilsynelatende manglende interesse fra omverden. Det er gjerne de samme som engasjerer seg i idretten som og melder seg frivillig i korpset, FAU eller revygruppa. Vi kan identifisere en viss slitasje i frivilligheten, og tendensen er klar: Mange er engasjerte så lenge barna er aktive, mens de evigvarende ildsjelene i tykt og tynt er et sjeldnere fenomen. Målet for idretten er likevel at uansett hvor lenge du er med, skal du oppleve idretten som ett pluss i livet ditt.
For å opprettholde den brede og mangfoldige barne- og ungdomsidretten vi har i Norge, som bl.a. innebærer at 80 % av barn under 12 år er medlem i idrett , er vi 100 % avhengig av at voksne vil være en del av denne nasjonale dugnaden. En stordugnad for våre barns oppvekstvillkår. Å skape aktivitet er også å skape muligheter. Muligheter for: egenomsorg gjennom aktivitet, en idrettskarriere, å kjenne idrettsglede, å treffe nye venner, å få en meningsfull fritid osv. Disse mulighetene står for verdier som er svært viktige for å ha et godt liv og best mulig helse, både psykisk og fysisk. Både for individet selv og samfunnet for øvrig.
Det fokuseres mye på den enkeltes rettigheter og muligheter . Vi ser det bl.a. i idretten. Ambisiøse foreldre som tilrettelegger og organiserer barna nesten i hjel, uten nødvendigvis å forankre det gjennom et barneperspektiv. Kommer slik tilrettelegging alltid barna til gode?
For nøkkelpersonene i idretten kreves det både ryggrad og kunnskap for å stå imot krav og utålmodighet utenfra på en best mulig måte. Vi trenger frivillige i idretten som både har integritet og vet hva idrettens mål og verdier er, og konsekvensene av disse. Slike personer er uvurderlig.
Så hva skal vi lokke med, når vi ikke kan lokke med verken lønn eller noe annet? Jeg vil slå et slag for trivselen. Det må oppleves hyggelig å være med. Jeg lurer på om vi av og til glemmer denne enkle, men viktige målsettingen. På dugnaden, med spaden i skiløypa, på banen, i styrerommet, på flaskeinnsamlingen eller på planleggingsmøte for turneringen. Husker vi si hei, lage kaffe og ivareta hverandre også når vi som tilretteleggere møtes? Tar vi oss tid til å kunne trives, eller er agendaen så lang at vi glemmer å kjenne på hvordan vi har det med hverandre?
Det er utrolig mange hyggelige mennesker i idretten, som virkelig ønsker å gjøre en forskjell for barn, unge og voksne. Jeg vil vi skal huske på at også tilretteleggerne skal trives. Dyrk trivselen og husk vi er også ansvarlig for hvorfor folk skal gidde være med. Det er også inkludering. Smil, hils og si hei – da går resten ofte av seg selv.