Skal vi slåss om tomflaskene?

By 12. januar 2015 Innlegg No Comments
Idrettens bidrag til samfunnet kan ikke måles i penger. Det beløpet fins ikke.

Jeg er litt bekymret. Ikke alvorlig, hvertfall ikke ennå.
Idretten overlever i Norge med hjelp av frivilligheten. Kjerneverdiene som aktiviteten styres etter er helse, glede, ærlighet og ikke minst felleskap. En meningsfull fritidsarena for barna våre gir gevinster som oppdragelse, nettverk, språkutvikling, motstandskraft, aktivitetsglede og egeninitiativ. Jeg vil kalle det ren lykke som mor bare å vite at ditt barn har denne meningsfulle arenaen å boltre seg på. Ofte flere ganger i uka. Tusenvis av engasjerte voksne som engasjerer seg for egne og andre sine barn. Målene for aktivitetene er ulike, noen mer konkrete enn andre. For noen kan det være deltagelse i en stor turnering, eller konkurranse mange måneder frem i tid. En felles opplevelse som for de fleste blir sittende i den menneskelige harddisken resten av livet.
Så hva er det jeg er bekymret for..Ja, det skal jeg fortelle. En økende tendens til at finansiering av skoleturer i den offentlige skolen går frivilligheten i næringen. Skole og kommune betaler ikke skoleturer, så både valget om tur og ansvar er overført til de foresatte i den enkelte klasse. Resultat ; penger til dette formålet må samles inn, i stor grad av foreldre- på ettermiddagstid. Dette arbeidet foregår i de samme gatene, i de samme nettverkene og etter samme mønster som idretten og andre frivillige organisasjoner er avhengig av for å kunne drive sitt arbeid.
Jeg er ikke mot skoletur som sådan, og en markering etter 10 år på skolen syns jeg er en selvfølge. Men må dette koste 100 000 kr?For noen foreldre er ikke skoletur innad i Norge engang godt nok. Skoleturen skal helst gå utenfor landets grenser, og kanskje helst utenfor Norden. Er dette virkelig rett i en offentlig skole, og er det faktisk foreldrene i den enkelte klasse som skal bestemme og finansiere dette?
Hvor mange tomflasker klarer lokalsamfunnet egentlig å ofre? Hvor mange vafler klarer vi å kjøpe hver fredag på Prixbutikken?
Jeg mener at den offentlige skole skal la idretten og andre frivillige organisasjoner få leve av og gjennom lokalmiljøets velvillighet. Naboer og andre som åpner døra og gir poser med flasker, eller vaffelen som kjøpes overpriset på nærbutikken. Gevinsten er motiverte og engasjerte barn/unge med familier som jobber for et felles mål. Gevinsten er den livsviktige meningsfulle fritiden, tid brukt på å skape og utvikle ulike ferdigheter for livet. Dette nyter et helt lokalsamfunn godt av. I et større perspektiv , også storsamfunnet. Organisasjonene som skaper alternativene til dagens konkurrenter om tiden til våre barn; Pc, iphone, Nintendo, X- box og titalls tv kanaler. Laglederne og foreldrekontaktene som jobber for at alle skal få være med på Norway Cup, og arrangerer dugnader nettopp for å få dette til. Deltagelsen skal ikke styres av økonomien til den enkelte familie. Trenerne som planlegger, gjennomfører og evaluerer aktivitet flere ganger i uken. Hundrevis av timer bare på det enkelte lag.
Vi må verne om rammevilkårene til idretten og andre frivillige organisasjoner. Da trenger vi ikke en offentlig konkurrent på samme arena.