A BLOG ABOUT SPORTS, VALUES ​​AND THE LIKE

Veien frem til den eller det vi fremstår som i dag er en rekke av ulike øyeblikk og opplevelser med ulik påvirkning på oss. For noen er dessverre denne påvirkningen stor i negativ forstand. For de aller fleste er denne reisen likevel en blanding av opplevelser vi vokser på og mestrer, og opplevelser vi kanskje skulle vært for uten – alt til sin tid, men kanskje like viktig. Aktivitet for livet er et utsagn som blir brukt i idretten. Hvordan skape de opplevelsene som aldri blir glemt, og som kanskje kan bli milepæler i livet for noen. Jeg snakker ikke bare om de store idrettsprestasjonene utført av våre idrettsprofiler, men like mye om de personlige opplevelsene hver og en opplever i et liv fylt med idrett og aktivitet. For noen er det målet som ble skårt i Norway cup for 20 år siden, eller gjennomføringen og fullføringen av Kvaløya skimarathon. For andre er det sommerforelskelsen på fotballturnering i Sverige i 1990. Stadig hører jeg voksne som mimrer om opplevelser som ble gjort for en del år tilbake, kanskje i lag med lagkamerater eller andre idrettsvenner. Minner som fremstår som en verdi som aldri vil tape seg. For noen vil disse minnene heller øke i verdi jo eldre man blir.

I dag fikk jeg en alvorlig gladmelding. Tenk å få en mail fra en voksen som ønsker å starte med aktiviteter for barn, med forankring i fotballen. Det er snakk om et lag for de yngste, og det aller aller beste med hele mailen i dag. Det er en dame og hun vil selv være trener Fantastisk melding å få. Fotballen er mannsdominert, det er en kjensgjerning. Her i Tromsø sjekket vi antall kvinnelige trenere i barne- og ungdomsfotballen for 1 år siden. Kun 12 % av alle trenerne var kvinner. I toppfotballen vet vi også at kvinnelige trenere er i kraftig mindretall. Nå snakker vi ikke kvinner som trener jenter og den vinklingen, her er det fokus på kvinner som ønsker å være trenere i fotballen. For gutter eller jenter. Trenerrollen er ikke forbeholdt menn, selv om historiene dessverre ofte forteller det. Det er nok flere grunner til at ikke kvinner ikke velger å være trenere i like stor grad som menn. Da jeg for noen år siden var på en nasjonal fotballsamling i Oslo over flere dager var jeg ytterst i tvil om dette var noe jeg ville utsette meg for. En samling over flere dager med program fra morgen til kveld. Over 50 deltagere og 4

I dag meldte media om at et idrettslag i Sandnes har utestengt en 6 åring fra idrettslaget. Begrunnelsen skal visstnok være at han skal være vanskelig å håndtere. Som kurslærer i barneidrett har dette vært et tema tatt opp fra trenerperspektiv i mange år. Mange trenere føler seg rådvill og svært usikker på hva og hvordan de skal takle barn som på ulike måter utfordrer trenerautoriteten og til tider også voksenautoriteten. Barn som som ikke tar beskjeder, har et uakseptabelt språkbruk mot andre utøvere eller mot trener, bruker vold eller på andre måter har en adferd vi vanskelig kan akseptere som trenere, og ikke minst som voksne. Dette er ikke en ukjent situasjon for idretten. Idretten er først og fremst en læringsarena, hvor barn kommer på trening med ulike ferdigheter og forutsetninger for nettopp dette. På trening utfordres bl.a de sosiale, emosjonelle og kognitive ferdighetene hos de som deltar. I dag er det ikke uvanlig å se en trener alene med 15 – 20 barn i en gymsal eller på fotballbanen. Idretten er på mange måter gruppesosialisering hvor tiden til hver enkelt mange ganger er for liten. En måte å bøte på dette er  trenere som har en bevisst strategi om å si navnet til alle sine 15 utøvere hvertfall en gang i løpet av en trening. Alle har vi et ønske om å

Så ble jeg dessverre igjen vitne til at voksne mennesker med lederansvar for våre håpefulle totalt glemmer ansvaret vi har for å skape de grunnleggende holdningene.  Fotballen lever som resten av idretten på frivilligheten, mennesker i ulike aldre som er motivert for å bruke tid til det beste for andre. I dette bildet er sosial kompetanse grunnleggende, og en forståelse for den rollen man har overfor barn/ unge. I dette tilfelle trenerrollen. Jeg var pinlig berørt av treneren som etter kamp glemmer leder og oppdrageransvaret for sine 11 åringer som har tapt kampen.  Velger i stedet å rette all oppmerksomhet mot dommeren på kanskje 17 år. Avgjørelser tatt av en dommer underveis  som sikkert kan diskuteres, slik det alltid vil være i en fotballkamp. Enten du er 11 eller det er en VM kamp. Det jeg likevel syns er trist er det som skjer etter kampslutt. Treneren som marsjerer rett bort til dommeren og skjeller han mer eller mindre ut, med både foreldre og unge spillere på begge lag som vitner. Som følger etter dommeren ut av banen mens han uttrykker hva han mener.   Ikke overraskende følger spillerne han er forbilde og leder for opp med å høylytt omtale dommeren som talentløs og den dårligste de noen gang har hatt. Hele stemninga på banen preges av situasjonen. Også for det  laget som har vunnet. Denne treneren er ikke bare