A BLOG ABOUT SPORTS, VALUES ​​AND THE LIKE

  I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så  mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong. Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av? Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like
Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover. Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar. «En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også» Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem. Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer
For mange er differensiering kanskje den største utfordring i idretten. Skal det differensieres etter ferdighet, etter motivasjon, etter kjønn eller etter alder? Skal det differensieres hele tiden, i deler av treningen, deler av året, i noen kamper – hva er mest rett? Når skal dette egentlig starte? I skolen differensieres det allerede i 1. klasse. Ulike forutsetninger og ulik ståsted krever ulike opplegg for den enkelte. Målet er likt for dem alle sammen, læring og utvikling skal finne sted. Du finner ikke en 4. klasse med den samme leseboka i alle skolesekker. Noen leser fortsatt med store bokstaver, noen har lettlest bøker med mindre ord per side, og du finner også dem som har lest den tykkeste Harry Potter boka. Med veiledning og råd finner man i fellesskap frem til den boka som kan leses og gi en god leseopplevelse og i neste omgang stimulere leselysten ytterligere. Som oftest må du lese maange bøker i en kategori før du behersker nivået og kan gå videre til en bok med flere og mindre bokstaver. Det er ingen god opplevelse å lese en bok hvor verken forståelse eller lesehastigheten er tilpasset, mestringsopplevelsen uteblir. Felles for dem alle er likevel at det brukes tid og oppmerksomhet på den enkelte utfra hvilket nivå
Jeg er litt bekymret. Ikke alvorlig, hvertfall ikke ennå. Idretten overlever i Norge med hjelp av frivilligheten. Kjerneverdiene som aktiviteten styres etter er helse, glede, ærlighet og ikke minst felleskap. En meningsfull fritidsarena for barna våre gir gevinster som oppdragelse, nettverk, språkutvikling, motstandskraft, aktivitetsglede og egeninitiativ. Jeg vil kalle det ren lykke som mor bare å vite at ditt barn har denne meningsfulle arenaen å boltre seg på. Ofte flere ganger i uka. Tusenvis av engasjerte voksne som engasjerer seg for egne og andre sine barn. Målene for aktivitetene er ulike, noen mer konkrete enn andre. For noen kan det være deltagelse i en stor turnering, eller konkurranse mange måneder frem i tid. En felles opplevelse som for de fleste blir sittende i den menneskelige harddisken resten av livet. Så hva er det jeg er bekymret for..Ja, det skal jeg fortelle. En økende tendens til at finansiering av skoleturer i den offentlige skolen går frivilligheten i næringen. Skole og kommune betaler ikke skoleturer, så både valget om tur og ansvar er overført til de foresatte i den enkelte klasse. Resultat ; penger til dette formålet må samles inn, i stor grad av foreldre- på ettermiddagstid. Dette arbeidet foregår i de samme gatene, i de samme nettverkene og etter samme
På trening i Cabarete med JiuJitsuklubben for noen måneder siden. En liten kystby i Den Dominikanske republikk i Karibien. Ingen kan helt fastslå hvor mange mennesker som bor i byen, da det stadig kommer innvandrere til – spesielt fra nabolandet Haiti. Noen med tillatelse, andre uten. Midt inne i den fattigste delen av byen, Callejon, ligger det lille treningslokalet til Jiujitsu de la Costa. Et murbygg med gitter foran de store vinduene og jerndør med hengelås. Her ligger hjemmene tett i tett i gatene. Tidligere ble treningene gjennomført på et av hotellene langs stranden, i en pensjonert skaterampe med gummimatter i bunnen. Unge gutter kom og jobbet på hotellet for å få lov til å trene på kveldstid. Nå får de låne dette lokalet midt i et lokalsamfunn hvor mange barn og unge trenger påfyll av det meste, mat, skolegang og innhold i lange ettermiddager og kvelder. Mange av dem har oppveksten sin på gata. Klokka 6 på ettermiddagen fylles treningslokalet med barn, ungdom og voksne. De minste bare 5- 6 år, de eldste på rundt 45. Ved inngangen henger en stor plakat. Den forteller hvordan klubben ønsker aktiviteten skal være og hvilke regler som gjelder i det du trør over dørstokken. Mange av reglene handler om respekt, men
Norge har sakket akterut i herrefotballverden og diskusjonene om hva som er galt går over det ganske land. Det produseres ikke mange nok og gode nok spillere av internasjonal klasse, og landslaget faller på FIFA rankingen. Blikket rettes mot talentutvikling og barne og ungdomsfotballen. Leser i VG i dag: – En svært viktig del av utviklingen skjer mellom 6 og 12 år og da må du ta vekk foreldre som trenere. De er hverken utdannet eller objektive, sier Eddie Van Schaick fra Ajax-akademiet. Akademitanken fungerer sikkert i en eller flere store internasjonale klubber, hvor man gjennom god økonomi, status, betalte trenere og talentplukking i tidlig alder driver toppspillerutvikling fra du er 6 år. Hvem har ikke hørt om akademisystemene til Ajax og Barcelona? Toppklubber med hele verden som arbeidsområde. Overgangen blir i mitt hode noe stor da dette av noen tenkes som direkte overførbart til lille Norge. Hvilket akademi skal 10 åringene i Botnhamn på Senja tilhøre, eller 14 åringene på Storsteinnes. Eller vent litt, skal den beste 10 åringen kanskje hentes fra bygda – og familien flytte til Tromsø og Tromsø il. sitt akademi? Eller kanskje til Mørkved og Bodø Glimt i eliteserien? Barne- og ungdomsfotballen i Norge er foreldredrevet enten vi vil det eller ikke. Tusenvis av