- august 17, 2015
I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong. Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av? Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like