Også fotballdommerne vokser i den jorda de står i

Vi vet alle at dommerrollen i fotball er en utsatt posisjon. Historiene i media og egne opplevelser har vist hvordan foreldre, trenere og til dels spillere kan finne på å sjikanere unge mennesker ut av denne viktige rollen. Noen dessverre for godt. Kanskje til og med før unge dommere har fått startet sin dommerkarriere for fullt. Ikke alle vet om dette er noe de ønsker å satse på, eller gjøre mye av, og da må vi også her tillate at folk prøver. La det være lov å være ny. Et aktivt fotballmiljø, og kamper på alle nivå krever dommere, i alle kategorier; klubbdommere, rekrutteringsdommere, kretsdommere og dommere i divisjonssystemet. Sannheten er ganske enkel – ingen dommer, ingen kamp! Behovet for dommere har vist seg være stort de senere årene, og det har til og med vært truet med at man må kutte ned på antall kamper om ikke dommerrekrutteringen fungerer.

I går dømte min mellomste sønn på 17 år sin første 11- er kamp. Kamp nr. 2 i karrieren som kretsdommer, hvor den første var en 7- er kamp. I går valgte jeg som mor topptur i finværet, og satset på at det var andre voksne der som kunne ivareta han om han hadde behov. Omsorgen min måtte komme noen timer etter kampen denne gangen. I den grad han ville trenge noen. Men som han med rette sa:

– det e jo til syvende og sist bare en fotballkamp, de kan jo ikkje ta livet av meg heller.

Jeg støttet han i dette og syns det var en grei innstilling inn på en arena som kan være svært tøff i muntlig forstand. Da vi stoppet utenfor en av de største arenaene i byen en halvtime før kamp, så jeg at han var både spent og forventningsfull. Jeg tror han grudde seg litt også. Stor bane, offsideregel og større krav til han plasseringsmessig. Mye å tenke på med andre ord.

Jeg satset på at opplevelsen i denne kampen uansett ville løfte han, både som dommer og som menneske. Jeg skal innrømme jeg tenkte mye på han underveis på skituren, og håpet han ikke skulle bli offer for en dommerbehandling som jeg både har sett med egne øyne og lest om i media.

Gleden var derfor stor når jeg kom hjem og fikk snakket med han. Dvs. han ringte underveis også, og da hørte jeg på stemmen at dette hadde gått greit. Senere på kvelden fikk vi snakket litt mer om det. Han fortalte om offsidene han burde dømt på, og frisparkene han skulle gitt. Likevel var helhetsopplevelsen fortsatt av den art at dette kunne skje igjen. Dette kunne han gjøre igjen. Som mor var jeg glad for å høre det. Det som likevel jeg ble aller mest glad for var at han fortalte at trenerne på begge lag hadde kommet og snakket med han i etterkant og gitt han noen tips. Han kalte det det til og med for veiledning, og hadde ikke opplevd dette som hverken kjeft eller sjikanering. Men med et oppriktig ønske om å hjelpe en nybegynnerdommer. Fantastisk i mine ører, og for noen kloke voksne som tok denne tilnærmingen til den unge dommeren. For en ung fotballdommer kan det motsatte være ganske overveldende, og kanskje for noen avgjørende for om dette er noe du orker være med på. Sinne og kjeft fra godt voksne menn – til og med for noe du frivillig har valgt å være med på kan ikke være annet enn ett ran av dommermotivasjonen fra unge mennesker.

Så all honnør til disse kloke trenerne på disse to G14 lagene som tok den konstruktive dialogen med dommeren, som til og med ble oppfattet som veiledning. Tusen takk, han har ikke dømt sin siste kamp.