Norge har sakket akterut i herrefotballverden og diskusjonene om hva som er galt går over det ganske land. Det produseres ikke mange nok og gode nok spillere av internasjonal klasse, og landslaget faller på FIFA rankingen. Blikket rettes mot talentutvikling og barne og ungdomsfotballen. Leser i VG i dag:
– En svært viktig del av utviklingen skjer mellom 6 og 12 år og da må du ta vekk foreldre som trenere. De er hverken utdannet eller objektive, sier Eddie Van Schaick fra Ajax-akademiet.
Akademitanken fungerer sikkert i en eller flere store internasjonale klubber, hvor man gjennom god økonomi, status, betalte trenere og talentplukking i tidlig alder driver toppspillerutvikling fra du er 6 år. Hvem har ikke hørt om akademisystemene til Ajax og Barcelona? Toppklubber med hele verden som arbeidsområde.
Overgangen blir i mitt hode noe stor da dette av noen tenkes som direkte overførbart til lille Norge. Hvilket akademi skal 10 åringene i Botnhamn på Senja tilhøre, eller 14 åringene på Storsteinnes. Eller vent litt, skal den beste 10 åringen kanskje hentes fra bygda – og familien flytte til Tromsø og Tromsø il. sitt akademi? Eller kanskje til Mørkved og Bodø Glimt i eliteserien?
Barne- og ungdomsfotballen i Norge er foreldredrevet enten vi vil det eller ikke. Tusenvis av trenere sørger for aktivitet hver eneste dag. 99.99 prosent av disse uten lønn. Sikkert noen klubber i eliteserien med lønnede trenere allerede fra barnefotballen, men de er i kraftig mindretall. Det er for meg helt uforståelig hvordan man i det hele tatt kan tenke at barnefotballen i Norge skal være drevet av lønnede godt utdannede trenere. Mulig det en gang langt inn i fremtiden kan være en mulighet, men i uoverskuelig fremtid er det fortsatt engasjerte og også i stor grad utdannede foreldre som kommer til å være drivkraften i barne/ ungdomsfotballen i Norge. Da er det jo her vi må begynne, slik virkeligheten er og ikke slik den kunne og burde vært. Kvalitetsklubbarbeidet til NFF retter jo bl.a. fokus på kompetanse innad i klubbene, på alle nivå. Også på trenersiden. I fotballen som alle andre områder er kunnskapsbygging viktig og en viktig del av den verdiskapingen som skjer. Jeg liker fotball og holder på med fotball mange dager i uken, i ulike roller. Men jeg tror likevel ikke på at alle 6 åringer som spiller fotball har ett eneste mål med sin aktivitet – og det er å bli toppspiller. På barns vis er det både sjarmerende og fint å høre tankene deres om å bli proff i Manchester United eller evt. om det ikke går – kanskje Barcelona.. Er det kanskje det vi voksne helst vil høre. Er det ikke bra nok å fortelle at man spiller fordi kompisene gjør det, eller 7 åringen som kanskje ikke engang vet hvorfor hun er med. Kanskje er det bare rett og slett gøy – holder ikke det lengere? Må vi snakke om mulige toppspillere lenge før 6 åringene vet og mestrer fotball som lagspill? Som har mer enn nok med å holde kontroll på seg selv, ballen og kanskje retninga hvor målet står? De grunnleggende ferdighetene må på plass og det tar tid, modning og læring hånd i hånd. Så er det også naturlig at den 6 åringen som leker med ball hver dag utvikler ferdigheter fortere enn den som møter på trening 1 gang i uka. Gjentakelsens hemmelighet.
Med våre geografiske utfordringer er det vel kanskje også viktig å finne en felles plattform og prinsipper for hvordan trening og utvikling skal skje enn å nødvendigvis bare diskutere om topping av lag er bra eller ikke. Dette vil skje i klubb og laghverdagen i overskuelig fremtid. Da er det der fokuset må ligge.
.