Vi må jakte mer på de sunne ondtene i hverdagen

By | Innlegg | No Comments

Denne uka hadde jeg møte med våre svært dyktige aktivitetsledere på ett av våre tiltak; Aktivitet og mestring. Instruktører som er glad i idrett og aktivitet, har erfaring fra ulike roller i idretten, og er ildsjeler på fritiden. I tillegg til dette skiller de seg også ut – de har valgt å jobbe på det sosialfaglige feltet.

Sosionom og barnevernspedagog, med både kunnskap og tanker om den gruppen vi ønsker å få i mer aktivitet i dette tiltaket. Flotte engasjerte voksne mennesker som kan idrett, men også kjenner virkeligheten og hverdagen til mange ungdommer i dag, som er preget av inaktivitet, sosial angst og « sykt perfekt» syndromer.

Jeg blir så hoppende glad av å høre om ungdommer som utfordrer seg selv på aktiviteter de ikke har gjort før. Som tester sine grenser og har fått erfaring med de sunne ondtene våre. Som har kjent litt på ubehageligheten med å ta på seg en våtdrakt i nesten minusgrader for så å prøve kajakk, overvunnet høydeskrekken i klatreveggen og  fått oppleve den ondgode følelsen av å slå på boksesekken, eller skyggebokset med boksehanskene til svetteperlene kommer.

Jeg blir rørt av å høre om den stoltheten noen av disse ungdommene viser i etterkant, og da først og fremst stoltheten av seg selv og hva DE har fått til. For noen er dette seiere som sikkert kan måle seg med store idrettsopplevelser der mål blir nådd av en idrettsutøver. Seiere i hverdagen som gjør godt for selvfølelse og selvbilde, og som kanskje også kan motivere dem til å til skaffe seg mer erfaring med  disse sunne ondtene våre.

Jeg blir også så utrolig stolt av idretten som stiller opp og lar disse ungdommene få prøve, som viser de oppmerksomhet, tar de på alvor og VIL noe ILAG med dem. Flinke voksne som bryr seg om menneskene i idrett og aktivitet, uansett hvem de er.

For meg er det det som er : «Idrettsglede for alle» – i praksis.

Og jeg håper ikke noen glemmer å jakte disse sunne ondtene i hverdagen – er jo også slik vi BYGGER mennesker –  på sikt.

Så la oss fortsatt få kjenne litt på kalde fingre, overvinne litt høydeskrekk og kjenne svette rygger.

 

Idretten må ha et forhold til barnefattigdom

By | Innlegg | No Comments

Over 700 barn lever i familier med fattigdomsprofil i Tromsø kommune. En fattigdomsprofil som sammenlignet med mange land ikke handler om tilgang til de mest livsnødvendige tingene, men som likevel kan få stor innvirkning på det enkelte barns liv. Sosial eksklusjon, det å ikke få delta på kultur, idrett – og fritidsaktiviteter i lag med jevnaldrende kan for noen være starten på et ensomt og risikoutsatt liv. Forskning viser at fattigdom ofte går i arv. Ett bidrag for å bryte denne sirkelen er nettopp å sørge for at alle barn i vår kommune som vil, skal få drive sin idrettsaktivitet – uavhengig av familiens økonomiske forutsetninger. Hvem er så disse barna vi spesielt ønsker å nå. I følge regjeringen.no er de mest utsatte barna de;

  • som har foreldre med lav utdanning, som bor i hushold der foreldrene ikke er i jobb, som bor i hushold som mottar sosialhjelp, med bare en forsørger, av ikke-vestlige innvandrere.

De aller fleste klubber/ idrettslag har mest sannsynlig allerede kjennskap til denne problematikken. Det gleder mitt hjerte når representanter fra klubb tar kontakt og forteller om denne problematikken som kommer til syne gjennom ubetalte kontigenter/ treningsavgifter. Vi ønsker nettopp en slik idrett som tar idrettens egen visjon « Idrettsglede for alle» på alvor, og jobber for å inkludere disse sårbare barna i sitt lag og sin klubb.

Det er ikke en idrettsleders ansvar og avgjøre hvem som skal få økonomisk hjelp til å betale medlemskontigent/ treningsavgift og hvem som ikke skal få det. Som kjent er betalingsvilje og betalingsevne to sider av samme sak. Denne avgjørelsen er det kun NAV som kan ta, og det er fantastisk å kunne fortelle at i vårt prosjekt AKTIVITETSGUIDE, tar NAV Tromsø barnefattigdom på alvor gjennom å se og bekrefte barna i disse familiene. På denne måten sikrer vi i fellesskap at de rette barna, og rette familiene, får den økonomiske hjelpen til å sikre en aktiv, meningsfull og livsviktig fritid. I tillegg trenger vi å minne hverandre på hvilken barne /- ungdomsidrett vi vil ha i Tromsø – kan vi i idretten gjøre noe for å sikre «Idrettsglede for alle» utfra dette perspektivet. Svaret er ja.

Når f.eks fotball og NFF har likeverd som en av sine aktivitetsverdier, både forplikter det og skaper forventninger til fotballen. – Det e plass te aille. Dette betyr at vi ønsker en idrett hvor enkeltmenneskene i denne flotte organisasjonen har en inkluderende holdning til alle de møter. Det handler også om den hverdagslige adferden vår i møte med nye mennesker. Det må være lov å være ny i Norge, og ny i idretten – vitsen er å føle seg velkommen uansett hvem du er.

Klubbstyrt drift – Vi ønsker klubber som har verdier/ mål, og gjerne en sportsplan som styrer aktivitet. Vi vil unngå trener/ foreldrestyrt aktivitet. Erfaringer viser at det er ofte disse enkeltrollene som også legger i vei med overambisiøse planer om turer/ treninger/ turneringer hvor egenandeler deles ut uten tanke på alle de som skal betale. Hva svarer vi NAV når de spør om normaliteten i at de har fått søknad om ønsket økonomisk bistand til 3 utenlandsturneringer i løpet av ett år?  Vi i idretten må sørge for at ingen ekskluderes fra et sportslig opplegg pga. familiens økonomi. Ha gjerne sportslige ambisjoner, men sørg også da for et økonomisk bakteppe som muliggjør planene.

Idretten lever på frivillighet og dugnad. Tenk gjennom hvordan din klubb gjennomfører dugnader. Vi har eksempler på at familier blir bedt om å legge ut kr 3500,- for dopapir de senere skal selge og slik få inn penger. Det er ikke alle som har disse pengene tilgjengelig, og som heller ikke har ett nettverk hvor de lett får solgt dette. Kan man finne alternative måter å gjøre det på?

De aller fleste klubber tilbyr nedbetalingsordninger for kontigenter/ treningsavgifter. Vi i idretten må tørre å snakke om fattigdom – spør – vær interessert og finn løsninger i lag. Som tidligere nevnt fins det hjelp på NAV for noen, og Flyktningetjenesten hjelper de som er i introduksjonsprogram. Det fins ofte løsninger bare vi tør løfte de frem og snakke om det.

Vi foreslår også at klubbene oppretter f.eks. Solidaritetsfond. Sett av en post på budsjettet. Det fins ordninger man kan søke på i kommune og i IMDI, og sikkert andre plasser til akkurat dette. I tillegg har vi i dag et næringsliv som ofte har et bevisst forhold til samfunnsengasjement og kanskje kan din klubb få sponsormidler øremerket ett slikt tiltak.

Gjenbruk på utstyr kan også være et tiltak i klubb, gunstig både økonomisk og miljømessig. Bruktmarked innad i klubb, eller i samarbeid med andre.

Idretten er både god og vant til å spille på lag, og jeg er overbevisst om at: – spiller vi en pasning det er mulig å returnere, vil vi få til et samspill til beste for disse sårbare barna. Både idretten som system, NAV, Flyktningetjenesten og enkeltmenneskene.

Vi må bare ta det på alvor!

 

Fotball og hete følelser

By | Innlegg | No Comments

 

I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så  mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong.

Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av?

Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like positivt. Men må man si det høyt, og må man virkelig rope det høyt så alle hører det? Det er fantastisk at fotballen berører mange, alle har en mening om fotball- og vi vet fotball er følelser. Går det ikke likevel en grense for hva du kan, og skal tillate deg å rope ut? Snakk med naboen i setet ved siden av, diskuter med ektefellen når du kommer i bilen – eller ta deg en joggetur og få det ut når du kommer hjem. Jeg ønsker ikke gå på kamp og sitte å høre på ukvemsord og usaklige angrep på folk som elsker idretten og som faktisk har dette som jobb. Som mer enn noen andre vet hva dette handler om, og som hver dag jobber for å lykkes.

Jeg er ikke stolt av fotballen når jeg på kvelden ser programlederen på tv fortelle at dommeren skal være glad han ikke ble slått ned av treneren, for det visste han mange trenere som ville gjort. Hva?? Når så du sist en trener slå ned en dommer? Er dette ok praksis plutselig? Fotballen og idretten generelt jobber i herdig mot f.eks. både rasisme og homohets, er bevisst sitt samfunnsansvar som en viktig samfunnsaktør langt utenfor bare idrettens egenart. Da må jeg si jeg forventer mer av fotballens egne enn å langt på vei legalisere vold.

God kamp !

 

En ting må du lære deg…

By | Innlegg | No Comments

Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover.

Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar.

«En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også»

Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem.

Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer straks. Denne hendelsen satt i meg i mange timer etterpå. Samtidig var jeg også sjokkert over en voksen manns oppførsel. Jeg hadde hatt andre forventninger til det første møtet. Jeg skyndte meg etter hvert å huske den kloke , nå avdøde Karl Erik Bøhn sine drastiske, men dog så sanne ord   – « Du kan ikke undervurdere folk nok» Hans budskap var enkelt, du må ikke alltid tro at folk har den samme oppfatningen, forstår og vet det samme som deg. Dette er viktig i lagspillet hvor mange hoder skal tenke samtidig og være best mulig ilag, og helst på samme tid. Men jammen har jeg tenkt mange ganger dette gjelder andre situasjoner også. Kanskje visste han ikke bedre. Eller møtte jeg han på en dårlig dag? Men hadde han rett å møte meg på en slik møte uansett? Det følte ikke sånn.

Jeg har i vinter tatt Leder 4 i NFF, et fantastisk lærerrikt kurs jeg personlig mener alle som har med mennesker burde hatt. Pensumet er deg selv, og hvordan du påvirker relasjonene, samarbeidsklimaet og enkeltmenneskene rundt deg. Hvordan sikre at du får ut det beste av deg selv og i de ulike relasjonene rundt deg? Jeg lærte utrolig mye den helgen.

I Idretten er de aller fleste der på lånt tid, og de få som er honorert er uansett totalt avhengig av andre og deres motivasjon for å skape noe ilag. Hvor flink er vi å møte helt nye potensielle nøkkelpersoner i idretten, hvilket inntrykk gir vi, og hvordan opptrer vi? Hvor flink er vi i møte med de som kanskje har stilt opp i åresvis for klubben sin, stekt vafler, ryddet snø av banen, kjørt skiløyper eller vært den fantastisk ryddige kassereren som alltid sørger for at økonomistyringen i klubben følger de lover og regler som gjelder. Idretten har mange nøkkelroller, vi trenger dem alle.

Jeg er kommet over denne hendelsen, og jeg vet det sikkert ikke er den siste av dette slaget. Jeg vil bare at vi skal tenke over hvilke budskap vi sender i våre møter med mennesker. Mennesker vi kanskje er veldig avhengig av. Idretten er hvertfall avhengig av frivilligheten og da er det vel en fordel at nøkkelpersoner vet og tenker noe om det samme om høflighet og folkeskikk? Det tror jeg mange sponsorer også setter pris på. Da må vi bare først bli enig hva høflighet og folkeskikk er.. slik er 2015.

 

Misforstått differensiering

By | Innlegg | No Comments

For mange er differensiering kanskje den største utfordring i idretten. Skal det differensieres etter ferdighet, etter motivasjon, etter kjønn eller etter alder? Skal det differensieres hele tiden, i deler av treningen, deler av året, i noen kamper – hva er mest rett? Når skal dette egentlig starte?
I skolen differensieres det allerede i 1. klasse. Ulike forutsetninger og ulik ståsted krever ulike opplegg for den enkelte. Målet er likt for dem alle sammen, læring og utvikling skal finne sted. Du finner ikke en 4. klasse med den samme leseboka i alle skolesekker. Noen leser fortsatt med store bokstaver, noen har lettlest bøker med mindre ord per side, og du finner også dem som har lest den tykkeste Harry Potter boka. Med veiledning og råd finner man i fellesskap frem til den boka som kan leses og gi en god leseopplevelse og i neste omgang stimulere leselysten ytterligere. Som oftest må du lese maange bøker i en kategori før du behersker nivået og kan gå videre til en bok med flere og mindre bokstaver. Det er ingen god opplevelse å lese en bok hvor verken forståelse eller lesehastigheten er tilpasset, mestringsopplevelsen uteblir. Felles for dem alle er likevel at det brukes tid og oppmerksomhet på den enkelte utfra hvilket nivå de er på.
De flinke trenerne i idretten ser også disse ulike læringsståstedene og jobber ut fra dette. Om du ikke behersker alt i fotball som 8 åring betyr ikke at du skal kunne gjemme deg bak de som får til litt mer, og ikke bli satt krav til. Krav og forventninger er ikke noe annet enn at noen har tro på deg. Det betyr at forventninger om innsats, konsentrasjon og tilstedeværelse må vi generelt kunne kreve av alle. De som ikke evner dette får vi tilrettelegge litt ekstra for, men for de aller fleste er dette overkommelige krav. Verre er det når disse kravene og forventningene forsvinner. Hvilke signaler sendes ut og hvilken idrett vil vi ha? Vi vet dessuten alt for masse i dag om at toppidrettsutøverne identifiseres ikke i barneidretten.
Nettopp hørte jeg 8- årslaget i fotball som ble delt i 3 ulike grupper – etter fotballferdighet. Gruppe 3 hadde ingen fast trener, treneroppgaven gikk på omgang mellom foreldrene. Ingen ville ta på seg denne oppgaven. Hovedtreneren som startet med de da de var 6 år, trente selv gruppe 1, med de antatt flinkeste 8 åringene. For meg kan du like godt be disse 8 åringene på gruppe 3 å slutte med fotball. Når de ytre rammene som trener og struktur forsvinner, er jeg redd spillerne også forsvinner. De forsvinner fra idretten og foreldrene er ute med et bilde av idretten vi overhodet ikke er tjent med. Er jo ikke slik vi vil idretten skal være. Her trenger vi kloke idrettsledere og trenere.
Jeg er ikke imot differensiering, tvert imot. Jeg tror at idretten kan bli mye flinkere å differensiere på det meste. Men differensieringen kan ikke fungere slik at vi differensierer noen ut av idretten. Jeg tror faktisk barn/ unge liker engasjerte trenere med hjertet på rett plass som ønsker å bruke tid og omsorg på barn/ unge der de faktisk er. Da aksepterer de også at ståstedet er ulikt, også i fotballen, uten at de nødvendigvis føler seg annenrangs av den grunn. Vi må ikke fostre barn som liksommestrer alt 100 % hele tiden, det er umulig. Hvilken motstandskraft bygges da i disse barna? Det er normal å plages, måtte vente på å mestre, og læringstempoet er ulikt hos oss mennesker. Vi er ulikt skrudd sammen og det finner vi ut ganske tidlig. Det betyr derimot ikke at i barneidretten, eller barnefotballen som jeg brukte som eksempel her er noen mer verd. Er det ikke det som ligger i verdien LIKEVERD, som er en av NFF sine verdier?
Jeg husker så godt treneren på ungdomsslaget .Han bestemte seg på en trening for å bruke tid/ oppmerksomhet på en av spillerne med dårligst fotballferdighet. Han nærmest fotfulgte denne spilleren i noen minutter. Krevde, forventet, roste og var tilstede der spilleren var. Jeg så det var krevende for spilleren, men jeg tror han likte det. I alle fall likte han det i etterkant. Han kom på hver eneste trening. Det er slike øyeblikk, og slike trenere idretten vil ha. Kravene, forventningene og oppmerksomheten skal ikke være det som differensieres – vi trenger alle noen som tror på oss. Så lever vi fint med at ferdighetene ikke alltid er like.