16. juni 2014
Ingen kommentarer
Kampen har allerede vart i over 20 minutter og jeg som trener er helt oppslukt av det som skjer på banen. Ballen som sparkes frem og tilbake og 8- åringene som springer som besatt etter. Tenk om Simen kunne fått skåret et mål. Han har aldri gjort det og jeg vet så inderlig godt det er det han vil. Han er ikke av de kjappeste og definitivt ikke av de som er best med ball, men ønsket om å skåre er minst like stort som de andre på laget. Bare han kunne fått foten på den ballen! Han får spille spiss i 1.omgang. Aksel derimot, som stort sett scorer mange mål i hver eneste kamp er alltid der ballen er, og har tekniske ferdigheter som bringer han over hele banen. Ender ofte foran mål og en ny skåring. Hvilke oppgaver skal jeg gi han i dag, som gjør at han har noe å strekke seg etter? Hei, hvor ble Morten av- det er jo hans tur å bytte? Morten står borte med foreldrene og drikker brus, ser ikke ut som han har noen tanker om å spille. Vil han ikke? – Kan noen hente han hit? Han har ikke vært på de siste treningene, men kommer alltid når det er kamp. Plutselig røsker noen meg i armen, som om noe veldig viktig har skjedd. Jeg er helt inne i kampverdenen og må konsentrere meg i noen sekunder for å få fokuset over på den lille spilleren ved siden av meg.
« Vet du hva vi hadde til middag i dag? Vi hadde kjøttkaker laget av karbonadedeig»
Jeg måtte flire med meg selv. Et tydelig bevis på hvor ulikt fokus vi hadde vi to på sidelinjen. Jeg svarte og prøvde være interessert i det han fortalte. Flirfull og glad jobbet jeg meg sakte, men sikkert tilbake til aktivitetene på banen. Fotballen har heldigvis mange sider.
Hver uke stiller hundrevis av foreldre og andre opp for å ivareta våre barn og unge. Bare i Tromsø kommune har vi 130 klubber som hver på sin måte stimulerer barn og unge til å være i aktivitet på ettermiddag og kveldstid. Klubber som består stort sett av foreldre som stiller som: ledere, trenere, styremedlemmer, baneansvarlige, kioskselgere, sekretærer, dugnadsansvarlige, foreldrekontakter og andre roller for at idretten skal være en arena for meningsfull og aktiv fritid.
Tusenvis av timer settes på kontoen frivillighet med mening hver eneste dag i idretten. For noen barn betyr dette aktivitet hver dag, mange timer daglig. For andre holder det kanskje med 1-2 ganger per uke. Motivasjonen til hver enkelt er varierende, ferdighetene det samme. Mer komplisert blir bildet når ingenting er statisk, men stadig i utvikling. Barn og unge har sine vekstperioder, lærer i ulikt tempo og har dessuten ulik motivasjon for å lære. Dette gjelder alle ferdigheter, ikke bare de fysiske ferdighetene mange forbinder med idrett. For noen handler det om å mestre egen frustrasjonsterskel , tåle å plages, tåle å strebe. Det kan være andres forventning om noe, men like gjerne egne forventninger til egen ferdighet. Konkurranseinstinktet varierer hos barn og unge, noen med klare mål om dagen og kampen, eller om fremtiden. Andre igjen har nok med dagen i dag, og isen etter kampen.
For noen handler det om å skape et system hvor vi ivaretar de beste. For meg handler det mer om å skape et system hvor ingen blir utelatt. Ingen kan forutse i barne- og ungdomsalder hvem som vil drive det lengst i senere alder. Om vi tar motivasjon som viktigste talent på alvor, er barne- og ungdomsidrettens største mål å skape denne motivasjonen.
Midt i denne jungelen står de mange trenere og leter etter en farbar vei for alle de unge idrettsutøvere, for at de skal kunne ha glede med aktiviteten nå, men også i fremtiden. De aller fleste av dem trenere i breddeklubber som ønsker å ha et tilbud til de unge. Det handler om oppvekstvillkårene til våre barn. Denne menneskeskapte arenaen hvor barn får være i lag med voksne som bryr seg og ønsker dem vel. Trenere som klør seg i hodet til tider, og lurer på hvordan innfri de forventninger som til tider ligger der fra klubb og kravstore foreldre. Ikke glem idrettsgleden som den viktigste drivkraften vi har, enten du er trener eller ung idrettsutøver. Jeg har hørt trenere fortelle om barn som blir satt av på trening, og trenerne føler treningen fungerer som en slags barnevaktordning for foreldre. For andre trenere kan treningene oppleves svært krevende, og det kan være et veldig behov for økt voksentetthet for å kunne ivareta de behov barna har, og for at treningen skal oppleves best mulig for alle.
I idretten bruker vi bl.a motivasjon og kunnskapspåfyll som virkemidler for å skape engasjement hos trenerne. Du blir ikke rik på penger av å jobbe som barneidrettstrener eller aktivitetsleder. Heller ikke i ungdoms- og voksenidretten er lønn det som først og fremst motiverer oss, men ønsket om å bidra til at våre barn har en meningsfull og aktiv fritid. Hvor sosialisering kan finne sted, vennskap knyttes, normer og regler læres og verdier og holdninger dannes. Vi ønsker barn som setter pris på å være i aktivitet, og som kan finne glede med aktivitet- læring for livet. For noen er dette en lang og suksessfull idrettskarriere, for andre starten på et liv med glede av mer eller mindre uorganisert aktivitet. Vi er skrudd ulikt sammen og finner motivasjon og glede for aktivitet i ulike ting, i ulikt tempo.
Jeg tar av meg hatten for de hundrevis av trenere som hver dag sørger for at mitt og ditt barn har en læringsarena å komme til. Som trenerkoordinator er jeg uendelig stolt av det våre trenere hver uke gjør for barn og unge, vårt nærmiljø og vår generelle trivsel der vi bor. Idretten har og tar en stor plass hos folk. Idretten er også en viktig samfunnsaktør. Vi må tørre ha mange tanker i hodet samtidig.
I idretten er alle velkommen, og som foresatt er det alltid rom og også kanskje behov for din innsats. Meld deg til tjeneste i klubben. Interesser deg for hva klubben og idretten driver med, hvordan de tenker og hva de ønsker å oppnå. Ikke vær bare en betrakter på sidelinja – engasjer deg for våre barn og unge.
Våre barn og unge fortjener voksne som bryr seg, og som vil bidra til beste for idretten og de mål og verdier idretten og klubben står for.
