Hei foresatt, det er din fordømte plikt!

Akkurat i dag vil jeg både berømme og provosere. Hadde i helga barneidrettskurs i Svolvær med 12 engasjerte voksne. Alle på kurs fordi de vil delta og tilrettelegge for idrettsskole for sine og andres barn. FOR et engasjement og en lærevillig gjeng – med smil og humør var dette noe de ville få til. Jeg er ikke i tvil, alle forutsetninger til stede for at det blir en alvorlig bra idrettsskole i Svolvær.

Slike møter med lokalidretten gir meg fortsatt sterk tro på at uansett hvor du bor i landet er sjansen stor for at vil du oppleve et aktivt og levende idrettstilbud. Voksne som er opptatt av gode oppvekstvillkår til barna, og som har innsett at dette er både menneskedrevet og en av våre viktigste verdier i vårt samfunn. Det er dessverre noe som både bekymrer og provoserer meg på samme tid. Flere og flere foresatte velger å bli sittende på gjerdet, eller benken eller tribunen om du vil. Passivt observerende til hvilke tilbud deres barn kan få delta på, og mer eller mindre likegyldige til den innsats andre faktisk legger ned for å opprettholde aktivitetsnivået. Hørte på radio her i forrige uke at en hverdagshelt ble kåret. En pappa som alltid kjørte sitt barn til trening og konkurranser. Hva? Beklager foresatte, det er faktisk din fordømte plikt å følge opp ditt barn i fritiden. Det ligger i ansvaret for omsorgen for et barn. På samme måte som du tar et ansvar for at barnet ditt lærer å lese har du også et ansvar for at barnet ditt får den aktiviteten det trenger for å mestre sin kropp og etter hvert forberede et arbeidsliv. Det betyr ut av huset og i aktivitet, uansett hva det måtte være. For de minste kan det bety turer ut i natur og nærmiljø, alle våre grunnleggende bevegelser trenes best ute i naturen når du er liten. Fjæra og skogen i seg selv betyr masse utfordringer for de minste. Men de kommer seg ikke ut alene. Tilbake til hverdagshelt-begrepet – Å sørge for forsvarlig skyss på trening for sitt eget barn, slik jeg hørte på radioen er kanskje det minste man kan forlange i et foreldreansvar – det er faktisk en plikt. Det ligger langt fra det jeg definerer som en hverdagshelt. Så er jeg snar med å fortelle at det er slett ikke alle foresatte som evner dette av ulike grunner. Disse foresatte må få hjelp, og får dette i de aller fleste tilfeller. Men for de aller fleste av oss er dette et ansvar vi faktisk tok på oss da vi valgte å få barn. Sikre våre barn en meningsfull fritid, hvor barn får drive med noe de har lyst til og noe alle har behov for, nemlig aktivitet. Vi lever i en tid hvor livsstilsykdommer er i økning, og hvor det er viktigere enn noen gang at vi motiverer neste generasjon å ta vare på kropp og helse. Da er nok mengde aktivitet noe av det viktigste egenbidraget vi alle kan sørge for i våre liv. Vi blir alle våre egne personlige trenere tilslutt, og da er det greit å ha litt utdanning i aktivitet før det fulle ansvaret hviler på deg selv.

Vi får det lokalsamfunnet vi fortjener

Et levende og aktivt lokalsamfunn er noe vi alle nyter godt av- uansett hvem du er og hvilken rolle du har. De siste helgene og ukene har det skjedd flere store aktiviteter i Tromsø som by, og i dag leser jeg på nett om det siste, Polaria Music festival. Små og store konserter rundt om i hele byen, boder og stander og et yrende folkeliv i gatene, natt som dag. Folk som er glade og nyter musiske inntrykk og opplevelser, eller er der for å være sosial. I grunnmuren av disse arrangementene, alle de menneskene som skaper, er tekniske arrangører og tilretteleggere for at andre skal kunne delta.
Vi bor alle i et lokalsamfunn. Det være seg en bydel eller en bygd, eller noe midt i mellom. Ofte med en skole eller en butikk som institusjonelle møteplasser. Den viktige hverdagspraten tas her mellom barn, foreldre, naboer og andre.
Hva skaper den meningsfulle fritiden for de som bor her og hvem skaper den egentlig.
I idretten er en ikke kunde, men medlem. En organisasjon bygd på innsats og initiativ fra sin egen medlemsmasse. Idretten oppleves nok noe ulikt for hver enkelt av oss. Det handler bl.a. om prestasjoner, helse, engasjement, samhold og kanskje noe av det aller viktigste – hvilke oppvekstvillkår vi velger å gi vår neste generasjon. For idretten handler det om å skape et fritidstilbud for barn og unge. Fotball, ski eller bordtennistrening, åpen hall eller mer organiserte tilbud. Denne livsviktige fritiden til barna våre, hvor tendensen er slik at flere og flere tilbringer mer tid foran tv, pc og tekniske duppeditter. Sofamusklene styrkes.
Vi ønsker aktive, engasjerte og levende ungdommer som selv tar ansvar for sin hverdag, interesser og til sist sitt eget liv.Unge mennesker som vil. Jeg tror ikke dette initiativet og ansvaret fødes av seg selv, men må læres, oppleves og skapes med hjelp av omgivelsene. Levende omgivelser.
I dette fritidsbildet er selvsagt også musikktilbud og andre frivillige organisasjoner som 4H, speider og kor. Allsidige tilbud og noe for enhver. Det viktigste er at vi stimulerer til et levende lokalsamfunn hvor vi sørger for møteplasser og fritidstilbud for de som bor her. Mangfold avler mangfold, også i form av fritidsaktiviteter. Det har mange bivirkninger som f.eks. engasjement, stolthet, trivsel og kreativitet. Jeg tror dette er noe av det viktigste vi kan gi våre barn og unge, og som gir oss det lokalsamfunnet vi fortjener.

Skap historiene

Veien frem til den eller det vi fremstår som i dag er en rekke av ulike øyeblikk og opplevelser med ulik påvirkning på oss. For noen er dessverre denne påvirkningen stor i negativ forstand. For de aller fleste er denne reisen likevel en blanding av opplevelser vi vokser på og mestrer, og opplevelser vi kanskje skulle vært for uten – alt til sin tid, men kanskje like viktig.

Aktivitet for livet er et utsagn som blir brukt i idretten. Hvordan skape de opplevelsene som aldri blir glemt, og som kanskje kan bli milepæler i livet for noen. Jeg snakker ikke bare om de store idrettsprestasjonene utført av våre idrettsprofiler, men like mye om de personlige opplevelsene hver og en opplever i et liv fylt med idrett og aktivitet. For noen er det målet som ble skårt i Norway cup for 20 år siden, eller gjennomføringen og fullføringen av Kvaløya skimarathon. For andre er det sommerforelskelsen på fotballturnering i Sverige i 1990. Stadig hører jeg voksne som mimrer om opplevelser som ble gjort for en del år tilbake, kanskje i lag med lagkamerater eller andre idrettsvenner. Minner som fremstår som en verdi som aldri vil tape seg. For noen vil disse minnene heller øke i verdi jo eldre man blir. Andre sørger stadig for å fylle på egen minnebrikke med nye opplevelser og ny aktivitet. Historien utvider seg.

Jeg husker egen oppvekst på Olderbakken. Et lite miljø, men desto mer aktivt. Det var langrenn, skiskyting og orientering som var idrettene den gangen. Flinke og engasjerte voksne som la til rette for aktivitet i den lille bygda vår. Vi var med på alt som skjedde. Onsdagsrennene som i perioder samlet alle skolens elever. Senere skiskyting og langrenn hvor vi ble en hard kjerne som reiste rundt på renn i hele landsdelen. Minnet om da jeg ble medlem i 0-erklubben i skiskyting da jeg unngikk tilleggsminutter i NNM er for meg et viktig øyeblikk. Men også orienteringsløp som vi den dag i dag flirer av, da enkelte av oss ikke kom i mål før målseil var tatt ned og alle dratt hjem. Felles opplevelser som skapte latter, nettverk, nære relasjoner, mestringsopplevelser og utvikling. Men som også utfordret oss; ukentlige og daglige treninger i all slags vær, mestringsopplevelser som det ikke ble noe av, utryggheten i møte med andre, bli kjent. For noen kan dette oppleves utfordrende, men dog en viktig ting på veien mot et godt liv. For meg, en enkel jente fra landsbygda var nettopp det litt skummelt- og en utfordring jeg måtte mestre. Disse utfordringene er også en del av idretten og som gjør den så uendelig meningsfull som læringsarena for hele mennesket. Disse øyeblikkene vi aldri glemmer og som gir styrken og hardheten i ryggmargen vår – som har vært med å skape den vi er i dag.

Kvinner på sentral midtbane

I dag fikk jeg en alvorlig gladmelding. Tenk å få en mail fra en voksen som ønsker å starte med aktiviteter for barn, med forankring i fotballen. Det er snakk om et lag for de yngste, og det aller aller beste med hele mailen i dag. Det er en dame og hun vil selv være trener Fantastisk melding å få.
Fotballen er mannsdominert, det er en kjensgjerning. Her i Tromsø sjekket vi antall kvinnelige trenere i barne- og ungdomsfotballen for 1 år siden. Kun 12 % av alle trenerne var kvinner. I toppfotballen vet vi også at kvinnelige trenere er i kraftig mindretall. Nå snakker vi ikke kvinner som trener jenter og den vinklingen, her er det fokus på kvinner som ønsker å være trenere i fotballen. For gutter eller jenter. Trenerrollen er ikke forbeholdt menn, selv om historiene dessverre ofte forteller det.
Det er nok flere grunner til at ikke kvinner ikke velger å være trenere i like stor grad som menn.
Da jeg for noen år siden var på en nasjonal fotballsamling i Oslo over flere dager var jeg ytterst i tvil om dette var noe jeg ville utsette meg for. En samling over flere dager med program fra morgen til kveld. Over 50 deltagere og 4 av dem damer. Ingen av foredragsholderne var kvinner. De fleste objektene som ble brukt var gutter. Det var en rar situasjon å være i. Jeg var der som talsperson for barne- og ungdomsfotballen. Aller komisk var likevel opplevelsen ved en av middagene om kvelden. Jeg ble sittende ved en selvutnevnt? profil.. i norsk fotball. Jeg er ikke veldig bevandret på hvem som har gjort hva osv. i fotballen så for meg var han en helt ukjent. Jeg hilste og prøvde på høflig vis å spørre hva han drev med i fotballen. Da fikk jeg en 5 minutters enetale hvor han fortalte om lagene han hadde trent, spillere han hadde fått frem og alle de som nå lå i vannskorpa for å slå gjennom. Jeg var imponert der jeg satt og tenkte at jammen meg må du være en veldig flink kar. SÅ kom øyeblikket jeg ikke akkurat satt og gledet meg til… – han skulle jo spørre meg hva jeg drev med. Jeg var ikke høy i hatten. Vel, ikke er jeg profilert på noen måte, men har nå drevet med ulike idretter og vært involvert i idretten på trener/ ledersiden store deler av livet.. Jeg begynte med å fortelle at jeg var ny på denne type samlinger, og hadde mest erfaring fra barneidretten. Hva skjer… mannen hører på meg i ca. 1 min før han snur seg motsatt vei og snakker videre med personen på andre siden. Der satt jeg. Følte meg ikke spesielt lur. Jeg husker jeg tenkte- skjer virkelig dette….. Det var mot alt jeg visste om vanlig folkeskikk. Maken. Jeg snudde meg til min andre side og snakket videre med de som satt der.
Denne opplevelsen preget meg etter at samlingen var over, og jeg følte meg både provosert, krenket og sjokkert. Jeg gikk flere runder med meg selv om jeg virkelig VILLE fortsette i fotballverdenen.. Rådførte meg og diskuterte litt med andre – før jeg skjønte at dette var noe jeg måtte gjøre. Jeg som hadde levd nesten hele livet mitt i idretten, har idrettsfaglig og pedagogisk utdanning og jobber med idrett til daglig. Skulle en enkelthendelse av en person uten folkeskikk gjøre at jeg backet ut? Hvordan skulle jeg kunne motivere og mote opp andre jenter til å gjøre en innsats om jeg selv ikke turte? Valget var tatt.
Fotball er Norges største jenteidrett med godt over 100 000 spillere. Det norske kvinnelandslaget er et av verdens beste landslag. Vi som kvinner har mye å være stolt av i Norge. La oss for alvor vise at kvinner er en likeverdig del av fotballen. Skal vi akseptere at når laget trenger en trener så er det som oftest pappaene som rekker opp handa og vil ha trenerrollen? Valget har vi selv og derfor blir jeg så himlende glad når kvinner velger å bli trenere. Vi trenger det, jentene våre trenger det, og jeg tror faktisk fotballen også trenger det.

Idretten er ikke en sosial arena hvor alt er lov

I dag meldte media om at et idrettslag i Sandnes har utestengt en 6 åring fra idrettslaget. Begrunnelsen skal visstnok være at han skal være vanskelig å håndtere.

Som kurslærer i barneidrett har dette vært et tema tatt opp fra trenerperspektiv i mange år. Mange trenere føler seg rådvill og svært usikker på hva og hvordan de skal takle barn som på ulike måter utfordrer trenerautoriteten og til tider også voksenautoriteten. Barn som som ikke tar beskjeder, har et uakseptabelt språkbruk mot andre utøvere eller mot trener, bruker vold eller på andre måter har en adferd vi vanskelig kan akseptere som trenere, og ikke minst som voksne. Dette er ikke en ukjent situasjon for idretten.

Idretten er først og fremst en læringsarena, hvor barn kommer på trening med ulike ferdigheter og forutsetninger for nettopp dette. På trening utfordres bl.a de sosiale, emosjonelle og kognitive ferdighetene hos de som deltar. I dag er det ikke uvanlig å se en trener alene med 15 – 20 barn i en gymsal eller på fotballbanen. Idretten er på mange måter gruppesosialisering hvor tiden til hver enkelt mange ganger er for liten. En måte å bøte på dette er  trenere som har en bevisst strategi om å si navnet til alle sine 15 utøvere hvertfall en gang i løpet av en trening. Alle har vi et ønske om å bli sett. Enten du er voksen eller barn.

Da kan det være svært utfordrende for treneren om han opplever en eller flere barn som ikke forholder seg til de regler han som trener har satt. Alle som har barn vet at det er i barnets natur å teste ut de grenser som fins. Her er barn ulike, og noen barn tester disse usynlige grensene til stadighet – mens andre skulle du faktisk ønske testet litt mer.

Dette handler selvsagt om hvilke regler du som trener/ voksen har, og jeg forutsetter at disse reglene følges av treneren og av alle om det er flere. Det handler om kontinuitet og det å skape forutsigbarhet for hvilke forventninger som gjelder for de som deltar.

I skolen snakkes det om lærertetthet, mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt elev gjør at læringsutbytte blir større. I skolen betyr dette at du kan oppleve å få ekstra hjelp og støtte om du har behov for dette- og ofte kan det bety  en ekstra voksen – lærer eller assistent. Det kan handle om lærevansker, konsentrasjonsproblematikk eller funksjonshemminger. Poenget er uansett at det er et behov for mer hjelp og et ekstra fokus. Dette gjelder med hensyn til den enkelte eleven, men også at de rundt har krav på et godt læringsmiljø.

Det må være lov å stille spørsmål om det er forventninger til idretten at i idretten trengs ikke disse ekstra personene, for i barneidretten skal det være plass til alle uansett. En idrett drevet i stor grad av mødre og fedre som er interessert i å  skape et tilbud og en meningsfull fritid  for sine barn. Noen av disse trenerne har pedagogisk ballast, andre ikke. Kan det være slik at  på skolen er situasjonen kartlagt og det er behov for en assistent store deler av skoledagen – mens på fotballtreningen i lag med 15 andre 8 åringer er behovet ikke til stede? Jeg er fullt klar over at for mange går dette helt fint, men jeg vet også at for noen kan dette være terskelen som gjør inngangen til idretten for høy. Både for den utøveren det gjelder og også for den treneren som ikke føler han / hun strekker til. Situasjonen er ikke god for noen.

For en 6 åring å bli utestengt fra et lag eller en idrettsklubb må det føles som en enorm belastning. Har man ikke påført et barn et stempel tidligere er dette i alle fall gjort nå. Stigmatiseringen er et faktum. Det er ofte akkurat disse barna som trenger idretten som en læringsarena. Så må kanskje idretten selv bli flinkere til å si ifra hva som trengs for å oppnå nettopp «Idrettsglede for alle»…

Når den voksne treneren skjeller ut dommeren på 17 år, med egne spillere som vitner.

Så ble jeg dessverre igjen vitne til at voksne mennesker med lederansvar for våre håpefulle totalt glemmer ansvaret vi har for å skape de grunnleggende holdningene.  Fotballen lever som resten av idretten på frivilligheten, mennesker i ulike aldre som er motivert for å bruke tid til det beste for andre. I dette bildet er sosial kompetanse grunnleggende, og en forståelse for den rollen man har overfor barn/ unge. I dette tilfelle trenerrollen.

Jeg var pinlig berørt av treneren som etter kamp glemmer leder og oppdrageransvaret for sine 11 åringer som har tapt kampen.  Velger i stedet å rette all oppmerksomhet mot dommeren på kanskje 17 år. Avgjørelser tatt av en dommer underveis  som sikkert kan diskuteres, slik det alltid vil være i en fotballkamp. Enten du er 11 eller det er en VM kamp. Det jeg likevel syns er trist er det som skjer etter kampslutt. Treneren som marsjerer rett bort til dommeren og skjeller han mer eller mindre ut, med både foreldre og unge spillere på begge lag som vitner. Som følger etter dommeren ut av banen mens han uttrykker hva han mener.   Ikke overraskende følger spillerne han er forbilde og leder for opp med å høylytt omtale dommeren som talentløs og den dårligste de noen gang har hatt. Hele stemninga på banen preges av situasjonen. Også for det  laget som har vunnet.

Denne treneren er ikke bare forbilde for sine utøvere, men også idretten og fotballens forbilde.  Hvilke holdninger overfører vi til unge spillere med en slik adferd? Hvor er ansvaret for at all fotballaktivitet er avhengig av dommerrekruttering. Ingen dommer, ingen kamp. Ble det en god opplevelse for denne unge dommeren. Hvordan oppleves det å bli skjelt ut av en voksen .. Dessverre er det mange unge dommertalenter som etter en slik opplevelse leverer drakt og fløyte fra seg. Jeg tror akkurat denne dommeren kanskje vil tåle det, jeg håper det. Kanskje hjalp det at vi takket han for god kamp, og ba han ikke bry seg med den gale treneren. Han takket hvertfall hjertelig.

SISTE INNLEGG