Fotball og hete følelser

 

I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så  mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong.

Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av?

Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like positivt. Men må man si det høyt, og må man virkelig rope det høyt så alle hører det? Det er fantastisk at fotballen berører mange, alle har en mening om fotball- og vi vet fotball er følelser. Går det ikke likevel en grense for hva du kan, og skal tillate deg å rope ut? Snakk med naboen i setet ved siden av, diskuter med ektefellen når du kommer i bilen – eller ta deg en joggetur og få det ut når du kommer hjem. Jeg ønsker ikke gå på kamp og sitte å høre på ukvemsord og usaklige angrep på folk som elsker idretten og som faktisk har dette som jobb. Som mer enn noen andre vet hva dette handler om, og som hver dag jobber for å lykkes.

Jeg er ikke stolt av fotballen når jeg på kvelden ser programlederen på tv fortelle at dommeren skal være glad han ikke ble slått ned av treneren, for det visste han mange trenere som ville gjort. Hva?? Når så du sist en trener slå ned en dommer? Er dette ok praksis plutselig? Fotballen og idretten generelt jobber i herdig mot f.eks. både rasisme og homohets, er bevisst sitt samfunnsansvar som en viktig samfunnsaktør langt utenfor bare idrettens egenart. Da må jeg si jeg forventer mer av fotballens egne enn å langt på vei legalisere vold.

God kamp !

 

En ting må du lære deg…

Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover.

Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar.

«En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også»

Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem.

Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer straks. Denne hendelsen satt i meg i mange timer etterpå. Samtidig var jeg også sjokkert over en voksen manns oppførsel. Jeg hadde hatt andre forventninger til det første møtet. Jeg skyndte meg etter hvert å huske den kloke , nå avdøde Karl Erik Bøhn sine drastiske, men dog så sanne ord   – « Du kan ikke undervurdere folk nok» Hans budskap var enkelt, du må ikke alltid tro at folk har den samme oppfatningen, forstår og vet det samme som deg. Dette er viktig i lagspillet hvor mange hoder skal tenke samtidig og være best mulig ilag, og helst på samme tid. Men jammen har jeg tenkt mange ganger dette gjelder andre situasjoner også. Kanskje visste han ikke bedre. Eller møtte jeg han på en dårlig dag? Men hadde han rett å møte meg på en slik møte uansett? Det følte ikke sånn.

Jeg har i vinter tatt Leder 4 i NFF, et fantastisk lærerrikt kurs jeg personlig mener alle som har med mennesker burde hatt. Pensumet er deg selv, og hvordan du påvirker relasjonene, samarbeidsklimaet og enkeltmenneskene rundt deg. Hvordan sikre at du får ut det beste av deg selv og i de ulike relasjonene rundt deg? Jeg lærte utrolig mye den helgen.

I Idretten er de aller fleste der på lånt tid, og de få som er honorert er uansett totalt avhengig av andre og deres motivasjon for å skape noe ilag. Hvor flink er vi å møte helt nye potensielle nøkkelpersoner i idretten, hvilket inntrykk gir vi, og hvordan opptrer vi? Hvor flink er vi i møte med de som kanskje har stilt opp i åresvis for klubben sin, stekt vafler, ryddet snø av banen, kjørt skiløyper eller vært den fantastisk ryddige kassereren som alltid sørger for at økonomistyringen i klubben følger de lover og regler som gjelder. Idretten har mange nøkkelroller, vi trenger dem alle.

Jeg er kommet over denne hendelsen, og jeg vet det sikkert ikke er den siste av dette slaget. Jeg vil bare at vi skal tenke over hvilke budskap vi sender i våre møter med mennesker. Mennesker vi kanskje er veldig avhengig av. Idretten er hvertfall avhengig av frivilligheten og da er det vel en fordel at nøkkelpersoner vet og tenker noe om det samme om høflighet og folkeskikk? Det tror jeg mange sponsorer også setter pris på. Da må vi bare først bli enig hva høflighet og folkeskikk er.. slik er 2015.

 

Misforstått differensiering

For mange er differensiering kanskje den største utfordring i idretten. Skal det differensieres etter ferdighet, etter motivasjon, etter kjønn eller etter alder? Skal det differensieres hele tiden, i deler av treningen, deler av året, i noen kamper – hva er mest rett? Når skal dette egentlig starte?
I skolen differensieres det allerede i 1. klasse. Ulike forutsetninger og ulik ståsted krever ulike opplegg for den enkelte. Målet er likt for dem alle sammen, læring og utvikling skal finne sted. Du finner ikke en 4. klasse med den samme leseboka i alle skolesekker. Noen leser fortsatt med store bokstaver, noen har lettlest bøker med mindre ord per side, og du finner også dem som har lest den tykkeste Harry Potter boka. Med veiledning og råd finner man i fellesskap frem til den boka som kan leses og gi en god leseopplevelse og i neste omgang stimulere leselysten ytterligere. Som oftest må du lese maange bøker i en kategori før du behersker nivået og kan gå videre til en bok med flere og mindre bokstaver. Det er ingen god opplevelse å lese en bok hvor verken forståelse eller lesehastigheten er tilpasset, mestringsopplevelsen uteblir. Felles for dem alle er likevel at det brukes tid og oppmerksomhet på den enkelte utfra hvilket nivå de er på.
De flinke trenerne i idretten ser også disse ulike læringsståstedene og jobber ut fra dette. Om du ikke behersker alt i fotball som 8 åring betyr ikke at du skal kunne gjemme deg bak de som får til litt mer, og ikke bli satt krav til. Krav og forventninger er ikke noe annet enn at noen har tro på deg. Det betyr at forventninger om innsats, konsentrasjon og tilstedeværelse må vi generelt kunne kreve av alle. De som ikke evner dette får vi tilrettelegge litt ekstra for, men for de aller fleste er dette overkommelige krav. Verre er det når disse kravene og forventningene forsvinner. Hvilke signaler sendes ut og hvilken idrett vil vi ha? Vi vet dessuten alt for masse i dag om at toppidrettsutøverne identifiseres ikke i barneidretten.
Nettopp hørte jeg 8- årslaget i fotball som ble delt i 3 ulike grupper – etter fotballferdighet. Gruppe 3 hadde ingen fast trener, treneroppgaven gikk på omgang mellom foreldrene. Ingen ville ta på seg denne oppgaven. Hovedtreneren som startet med de da de var 6 år, trente selv gruppe 1, med de antatt flinkeste 8 åringene. For meg kan du like godt be disse 8 åringene på gruppe 3 å slutte med fotball. Når de ytre rammene som trener og struktur forsvinner, er jeg redd spillerne også forsvinner. De forsvinner fra idretten og foreldrene er ute med et bilde av idretten vi overhodet ikke er tjent med. Er jo ikke slik vi vil idretten skal være. Her trenger vi kloke idrettsledere og trenere.
Jeg er ikke imot differensiering, tvert imot. Jeg tror at idretten kan bli mye flinkere å differensiere på det meste. Men differensieringen kan ikke fungere slik at vi differensierer noen ut av idretten. Jeg tror faktisk barn/ unge liker engasjerte trenere med hjertet på rett plass som ønsker å bruke tid og omsorg på barn/ unge der de faktisk er. Da aksepterer de også at ståstedet er ulikt, også i fotballen, uten at de nødvendigvis føler seg annenrangs av den grunn. Vi må ikke fostre barn som liksommestrer alt 100 % hele tiden, det er umulig. Hvilken motstandskraft bygges da i disse barna? Det er normal å plages, måtte vente på å mestre, og læringstempoet er ulikt hos oss mennesker. Vi er ulikt skrudd sammen og det finner vi ut ganske tidlig. Det betyr derimot ikke at i barneidretten, eller barnefotballen som jeg brukte som eksempel her er noen mer verd. Er det ikke det som ligger i verdien LIKEVERD, som er en av NFF sine verdier?
Jeg husker så godt treneren på ungdomsslaget .Han bestemte seg på en trening for å bruke tid/ oppmerksomhet på en av spillerne med dårligst fotballferdighet. Han nærmest fotfulgte denne spilleren i noen minutter. Krevde, forventet, roste og var tilstede der spilleren var. Jeg så det var krevende for spilleren, men jeg tror han likte det. I alle fall likte han det i etterkant. Han kom på hver eneste trening. Det er slike øyeblikk, og slike trenere idretten vil ha. Kravene, forventningene og oppmerksomheten skal ikke være det som differensieres – vi trenger alle noen som tror på oss. Så lever vi fint med at ferdighetene ikke alltid er like.

Skal vi slåss om tomflaskene?

Jeg er litt bekymret. Ikke alvorlig, hvertfall ikke ennå.
Idretten overlever i Norge med hjelp av frivilligheten. Kjerneverdiene som aktiviteten styres etter er helse, glede, ærlighet og ikke minst felleskap. En meningsfull fritidsarena for barna våre gir gevinster som oppdragelse, nettverk, språkutvikling, motstandskraft, aktivitetsglede og egeninitiativ. Jeg vil kalle det ren lykke som mor bare å vite at ditt barn har denne meningsfulle arenaen å boltre seg på. Ofte flere ganger i uka. Tusenvis av engasjerte voksne som engasjerer seg for egne og andre sine barn. Målene for aktivitetene er ulike, noen mer konkrete enn andre. For noen kan det være deltagelse i en stor turnering, eller konkurranse mange måneder frem i tid. En felles opplevelse som for de fleste blir sittende i den menneskelige harddisken resten av livet.
Så hva er det jeg er bekymret for..Ja, det skal jeg fortelle. En økende tendens til at finansiering av skoleturer i den offentlige skolen går frivilligheten i næringen. Skole og kommune betaler ikke skoleturer, så både valget om tur og ansvar er overført til de foresatte i den enkelte klasse. Resultat ; penger til dette formålet må samles inn, i stor grad av foreldre- på ettermiddagstid. Dette arbeidet foregår i de samme gatene, i de samme nettverkene og etter samme mønster som idretten og andre frivillige organisasjoner er avhengig av for å kunne drive sitt arbeid.
Jeg er ikke mot skoletur som sådan, og en markering etter 10 år på skolen syns jeg er en selvfølge. Men må dette koste 100 000 kr?For noen foreldre er ikke skoletur innad i Norge engang godt nok. Skoleturen skal helst gå utenfor landets grenser, og kanskje helst utenfor Norden. Er dette virkelig rett i en offentlig skole, og er det faktisk foreldrene i den enkelte klasse som skal bestemme og finansiere dette?
Hvor mange tomflasker klarer lokalsamfunnet egentlig å ofre? Hvor mange vafler klarer vi å kjøpe hver fredag på Prixbutikken?
Jeg mener at den offentlige skole skal la idretten og andre frivillige organisasjoner få leve av og gjennom lokalmiljøets velvillighet. Naboer og andre som åpner døra og gir poser med flasker, eller vaffelen som kjøpes overpriset på nærbutikken. Gevinsten er motiverte og engasjerte barn/unge med familier som jobber for et felles mål. Gevinsten er den livsviktige meningsfulle fritiden, tid brukt på å skape og utvikle ulike ferdigheter for livet. Dette nyter et helt lokalsamfunn godt av. I et større perspektiv , også storsamfunnet. Organisasjonene som skaper alternativene til dagens konkurrenter om tiden til våre barn; Pc, iphone, Nintendo, X- box og titalls tv kanaler. Laglederne og foreldrekontaktene som jobber for at alle skal få være med på Norway Cup, og arrangerer dugnader nettopp for å få dette til. Deltagelsen skal ikke styres av økonomien til den enkelte familie. Trenerne som planlegger, gjennomfører og evaluerer aktivitet flere ganger i uken. Hundrevis av timer bare på det enkelte lag.
Vi må verne om rammevilkårene til idretten og andre frivillige organisasjoner. Da trenger vi ikke en offentlig konkurrent på samme arena.

Båsinndeling og kategorisering til hinder for utvikling

På trening i Cabarete med JiuJitsuklubben for noen måneder siden. En liten kystby i Den Dominikanske republikk i Karibien. Ingen kan helt fastslå hvor mange mennesker som bor i byen, da det stadig kommer innvandrere til – spesielt fra nabolandet Haiti. Noen med tillatelse, andre uten.
Midt inne i den fattigste delen av byen, Callejon, ligger det lille treningslokalet til Jiujitsu de la Costa. Et murbygg med gitter foran de store vinduene og jerndør med hengelås. Her ligger hjemmene tett i tett i gatene. Tidligere ble treningene gjennomført på et av hotellene langs stranden, i en pensjonert skaterampe med gummimatter i bunnen. Unge gutter kom og jobbet på hotellet for å få lov til å trene på kveldstid. Nå får de låne dette lokalet midt i et lokalsamfunn hvor mange barn og unge trenger påfyll av det meste, mat, skolegang og innhold i lange ettermiddager og kvelder. Mange av dem har oppveksten sin på gata.

Klokka 6 på ettermiddagen fylles treningslokalet med barn, ungdom og voksne. De minste bare 5- 6 år, de eldste på rundt 45. Ved inngangen henger en stor plakat. Den forteller hvordan klubben ønsker aktiviteten skal være og hvilke regler som gjelder i det du trør over dørstokken. Mange av reglene handler om respekt, men også rus/ alkohol er spesifikt nevnt.
På noen korte opphold i Cabarete, for å undervise studenter som tok universitetsfaget «Frivillig arbeid», var jeg til stede på flere av treningene til klubben, og den sterkeste opplevelsen jeg fikk er forankret i verdien respekt, men med mange tilleggsbonuser. Jeg må innrømme at jeg satt med tårer i øynene etter hvert som lokalet fyltes av voksne og barn. For hver utøver som kom inn den tunge jerndøren var ritualet det samme. Ta en runde og håndhilse på alle som allerede var kommet. Dette ble gjennomført av alle, uavhengig av alder og kjønn. Det var facinerende å oppleve den 6- 7 årige jenta ta hilserunden på alle, en utfordring i seg selv kanskje, men hun gjorde det, og alle som kom hilste på henne før treningen startet. Respekt!

Treningen foregikk på tvers av alder og kjønn, og alle etter sitt nivå. De beste i klubben er utøvere som trener mellom 7- 10 økter i uken, og som reiser til USA på stevner, om de får visum.

Så hvordan står det til med vår egen hverdag i Tromsø? Vi er blitt verdensmestere i å kategorisere folk. Etter inntekt, etter sykdomsbilde, etter fysisk form, etter alder, etter hudfarge, etter utdanningsnivå, etter motivasjon, etter ferdigheter osv… Media flommer over i perioder av reportasjer og artikler som handler om grupperinger i samfunnet. Lavtlønnede og millionærer, skoletapere og skolevinnere, helsefreaker og sofasittere, syke og litt syke, 12 åringer med gode fotballferdigheter og 12 åringene med dårlige fotballferdigheter, 16 åringer med god motivasjon og 16 åringer med dårlig motivasjon osv. Si meg hvilken gruppe du tilhører og jeg skal fortelle deg hvem du er og hvilke muligheter du har..
Alle vet at en båseinndeling, som jeg vil kalle det, også medfører noen grenser og gjerder for når er du inne og når er du ute. Kanskje finnes det en smal dør hvor du kan komme deg ut, eller kanskje bli kastet inn i en ny innhegning. I noen båser fins ikke denne utgangen, du er kommet for å bli. Lenge, kanskje for alltid. Kanskje trenger du hjelp utenfra for å komme deg ut.
Idretten i Norge er også i stor grad preget av dette. Denne båseinndelingen som noen skal til med allerede fra barna er 6 år. Her skal alt defineres på bakgrunn av ferdigheter og motivasjon og ønsket utvikling. 10 åringer som blir definert som den gruppen som har de største forutsetningene for å nå langt i idretten sin og skal få all verdens forhold tilrettelagt for læring og utvikling. Voksne som er villige til å gå langt for å tilrettelegge, men dessverre også på det nærmeste dyrke disse barna som tilhører den rette gruppen i sitt nærmiljø. Hvor bevisste er disse voksne til å stimulere respekt og ydmykhet overfor andre grupperinger, verdien av varig aktivitetsglede og motivasjon? Både hos dem selv, men også i møtene med andre. Er det da vi får voksne rollemodeller som ikke evner være ansvarlige voksne med oppdrageransvar. Som roper ukvemsord til barn, som ikke bryr seg om at utøverne spytter i hånda når de skal takke for kampen, som tillater spillerne kalle dommer og motspillere – som ikke tar på alvor verdien respekt.

Vi har ingen rett til å være drømmeknuser for andre, la alle ha sin egen vei og vit at på denne veien i barne- og ungdomsliv er du som en voksen en premissleverandør. Er du i idretten – vær mer opptatt av det enkelte individ og utviklingsmulighetene enn du er av å definere grupperinger for tidlig. En sannhet varer ikke lenge- heller ikke idretten. Tør å være litt kaospilot, hvor forutsetninger for det meste er i konstant endring- hos barn/ ungdommen selv, klubben og samfunnet rundt. Sørg for vidåpne dører og lave gjerder, og med all respekt- det ligger et valg bak og et valg krever flere enn en mulighet.

For jenta i Cabarete startet idrettsopplevelsen uten kategorisering, med respekt og inkludering i fokus. En opplevelse hun vil kunne ta med seg i hverdagen langt utover treningstimene i Callejon. La oss lære av det.

Når vi snakker om slik det skulle vært, ikke slik det faktisk er….

Norge har sakket akterut i herrefotballverden og diskusjonene om hva som er galt går over det ganske land. Det produseres ikke mange nok og gode nok spillere av internasjonal klasse, og landslaget faller på FIFA rankingen. Blikket rettes mot talentutvikling og barne og ungdomsfotballen. Leser i VG i dag:
– En svært viktig del av utviklingen skjer mellom 6 og 12 år og da må du ta vekk foreldre som trenere. De er hverken utdannet eller objektive, sier Eddie Van Schaick fra Ajax-akademiet.
Akademitanken fungerer sikkert i en eller flere store internasjonale klubber, hvor man gjennom god økonomi, status, betalte trenere og talentplukking i tidlig alder driver toppspillerutvikling fra du er 6 år. Hvem har ikke hørt om akademisystemene til Ajax og Barcelona? Toppklubber med hele verden som arbeidsområde.
Overgangen blir i mitt hode noe stor da dette av noen tenkes som direkte overførbart til lille Norge. Hvilket akademi skal 10 åringene i Botnhamn på Senja tilhøre, eller 14 åringene på Storsteinnes. Eller vent litt, skal den beste 10 åringen kanskje hentes fra bygda – og familien flytte til Tromsø og Tromsø il. sitt akademi? Eller kanskje til Mørkved og Bodø Glimt i eliteserien?
Barne- og ungdomsfotballen i Norge er foreldredrevet enten vi vil det eller ikke. Tusenvis av trenere sørger for aktivitet hver eneste dag. 99.99 prosent av disse uten lønn. Sikkert noen klubber i eliteserien med lønnede trenere allerede fra barnefotballen, men de er i kraftig mindretall. Det er for meg helt uforståelig hvordan man i det hele tatt kan tenke at barnefotballen i Norge skal være drevet av lønnede godt utdannede trenere. Mulig det en gang langt inn i fremtiden kan være en mulighet, men i uoverskuelig fremtid er det fortsatt engasjerte og også i stor grad utdannede foreldre som kommer til å være drivkraften i barne/ ungdomsfotballen i Norge. Da er det jo her vi må begynne, slik virkeligheten er og ikke slik den kunne og burde vært. Kvalitetsklubbarbeidet til NFF retter jo bl.a. fokus på kompetanse innad i klubbene, på alle nivå. Også på trenersiden. I fotballen som alle andre områder er kunnskapsbygging viktig og en viktig del av den verdiskapingen som skjer. Jeg liker fotball og holder på med fotball mange dager i uken, i ulike roller. Men jeg tror likevel ikke på at alle 6 åringer som spiller fotball har ett eneste mål med sin aktivitet – og det er å bli toppspiller. På barns vis er det både sjarmerende og fint å høre tankene deres om å bli proff i Manchester United eller evt. om det ikke går – kanskje Barcelona.. Er det kanskje det vi voksne helst vil høre. Er det ikke bra nok å fortelle at man spiller fordi kompisene gjør det, eller 7 åringen som kanskje ikke engang vet hvorfor hun er med. Kanskje er det bare rett og slett gøy – holder ikke det lengere? Må vi snakke om mulige toppspillere lenge før 6 åringene vet og mestrer fotball som lagspill? Som har mer enn nok med å holde kontroll på seg selv, ballen og kanskje retninga hvor målet står? De grunnleggende ferdighetene må på plass og det tar tid, modning og læring hånd i hånd. Så er det også naturlig at den 6 åringen som leker med ball hver dag utvikler ferdigheter fortere enn den som møter på trening 1 gang i uka. Gjentakelsens hemmelighet.
Med våre geografiske utfordringer er det vel kanskje også viktig å finne en felles plattform og prinsipper for hvordan trening og utvikling skal skje enn å nødvendigvis bare diskutere om topping av lag er bra eller ikke. Dette vil skje i klubb og laghverdagen i overskuelig fremtid. Da er det der fokuset må ligge.
.

SISTE INNLEGG