Også fotballdommerne vokser i den jorda de står i

Vi vet alle at dommerrollen i fotball er en utsatt posisjon. Historiene i media og egne opplevelser har vist hvordan foreldre, trenere og til dels spillere kan finne på å sjikanere unge mennesker ut av denne viktige rollen. Noen dessverre for godt. Kanskje til og med før unge dommere har fått startet sin dommerkarriere for fullt. Ikke alle vet om dette er noe de ønsker å satse på, eller gjøre mye av, og da må vi også her tillate at folk prøver. La det være lov å være ny. Et aktivt fotballmiljø, og kamper på alle nivå krever dommere, i alle kategorier; klubbdommere, rekrutteringsdommere, kretsdommere og dommere i divisjonssystemet. Sannheten er ganske enkel – ingen dommer, ingen kamp! Behovet for dommere har vist seg være stort de senere årene, og det har til og med vært truet med at man må kutte ned på antall kamper om ikke dommerrekrutteringen fungerer.

I går dømte min mellomste sønn på 17 år sin første 11- er kamp. Kamp nr. 2 i karrieren som kretsdommer, hvor den første var en 7- er kamp. I går valgte jeg som mor topptur i finværet, og satset på at det var andre voksne der som kunne ivareta han om han hadde behov. Omsorgen min måtte komme noen timer etter kampen denne gangen. I den grad han ville trenge noen. Men som han med rette sa:

– det e jo til syvende og sist bare en fotballkamp, de kan jo ikkje ta livet av meg heller.

Jeg støttet han i dette og syns det var en grei innstilling inn på en arena som kan være svært tøff i muntlig forstand. Da vi stoppet utenfor en av de største arenaene i byen en halvtime før kamp, så jeg at han var både spent og forventningsfull. Jeg tror han grudde seg litt også. Stor bane, offsideregel og større krav til han plasseringsmessig. Mye å tenke på med andre ord.

Jeg satset på at opplevelsen i denne kampen uansett ville løfte han, både som dommer og som menneske. Jeg skal innrømme jeg tenkte mye på han underveis på skituren, og håpet han ikke skulle bli offer for en dommerbehandling som jeg både har sett med egne øyne og lest om i media.

Gleden var derfor stor når jeg kom hjem og fikk snakket med han. Dvs. han ringte underveis også, og da hørte jeg på stemmen at dette hadde gått greit. Senere på kvelden fikk vi snakket litt mer om det. Han fortalte om offsidene han burde dømt på, og frisparkene han skulle gitt. Likevel var helhetsopplevelsen fortsatt av den art at dette kunne skje igjen. Dette kunne han gjøre igjen. Som mor var jeg glad for å høre det. Det som likevel jeg ble aller mest glad for var at han fortalte at trenerne på begge lag hadde kommet og snakket med han i etterkant og gitt han noen tips. Han kalte det det til og med for veiledning, og hadde ikke opplevd dette som hverken kjeft eller sjikanering. Men med et oppriktig ønske om å hjelpe en nybegynnerdommer. Fantastisk i mine ører, og for noen kloke voksne som tok denne tilnærmingen til den unge dommeren. For en ung fotballdommer kan det motsatte være ganske overveldende, og kanskje for noen avgjørende for om dette er noe du orker være med på. Sinne og kjeft fra godt voksne menn – til og med for noe du frivillig har valgt å være med på kan ikke være annet enn ett ran av dommermotivasjonen fra unge mennesker.

Så all honnør til disse kloke trenerne på disse to G14 lagene som tok den konstruktive dialogen med dommeren, som til og med ble oppfattet som veiledning. Tusen takk, han har ikke dømt sin siste kamp.

Kan inkludering i idrett bli stigmatisering i praksis?

Barnefattigdommen i Norge er dessverre økende, de siste tallene viser opp mot 92 000 barn i Norge i denne kategorien. Fattigdom i Norge er ikke først og fremst mangel på klær, bolig og mat. Den største konsekvensen er manglende mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, som f.eks. idrettsaktiviteter. Fattigdom i Norge betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn. Hundrevis av familier som lever på lavinntekt over lengre tid bor i Tromsø kommune, og noen av disse kanskje i ditt nabolag. Å oppleve dårligere råd i hverdagen er i utgangspunktet en situasjon vi alle kan komme opp i, om det er arbeidsledighet, sykemelding, skilsmisse eller andre grunner for at inntekten reduseres eller i verste fall uteblir. Dette er en situasjon som legger sterke føringer på dagliglivets innhold. Spesielt sårbart er dette i familier med barn. Vi vet i dag at fattigdom ofte går i arv, og at det er viktig å komme tidlig inn med kompenserende tiltak eller aller helst bryte denne utviklingen. Hverdagen for noen av disse sårbare barna kan være svært tøff, som i tillegg til å leve med lavinntekt har foresatte som sliter med ulike utfordringer som psykiske lidelser og rus. En hverdag hvor ikke alltid barns beste er i fokus.En annen stor gruppe i denne lavinntektskategorien er våre nye tromsøværinger. Å tilegne seg nytt land, ny kultur og nytt språk tar tid. Uavhengig av hvilke utfordringer som gjelder, er verdien av en meningsfull fritid for disse barna som f.eks. idrettsdeltagelse svært viktig, og for noen livsviktig.

I Tromsø er vi sluttet å snakke om inkluderingsklubber. Idrettens egen visjon IDRETTSGLEDE FOR ALLE viser en tydelig retning for hele idretten. For de aller fleste klubber fins det allerede medlemmer/ kommende medlemmer fra disse lavtlønnsfamiliene. Vi ønsker at alle våre klubber skal ha et forhold til inkludering i sin klubbhverdag. I følge levekårsundersøkelser vet vi også at noen av bydelene er spesielt sårbare i forhold til dette, men utfordringen bør likevel eies av alle nærmiljø der det bor barn. Ja, det koster å være med i idrett – det er i det hele tatt svært få aktiviteter som ikke koster penger å delta i i Norge i dag.

I enkelte idretter og klubber er kostnadene enorme, og det er ikke tvil om at idretten selv må ha en bevisst holdning til økonomi i klubbhverdagen. Jeg vil likevel påstå at for de aller fleste foresatte er det ikke mye å betale noen få tusenlapper for at barnet ditt store deler av året, flere timer hver uke får tilbud om en meningsfull fritidsaktivitet i lag med andre. En aktivitet som er både viktig for helsa og generell trivsel. Det er voksne tilstede, tydelige og omsorgsfulle trenere som engasjerer seg i barns hverdag og utvikling. Det handler om å skape gode oppvekstvillkår for vår neste generasjon. For noen av disse barna blir idretten også en mulig karrierevei.

Hva gjør vi når foresatte ikke betaler regningene og ikke møter opp på dugnad? Spørsmålene blir fort mange.

• Skal barna ha en plass på lik linje med andre, og hvem skal egentlig betale for deltagelsen?
• Skal idrettslaget arrangere ekstra dugnad for å betale for de?
• Vet vi egentlig hvem det er?
• Er det betalingsvilje hos foresatte, eller er det evnen?
• Skal vi kanskje tilby de lavterskeltiltak som er gratis – betalt av det offentlige?

Skal idrettslederne identifisere dem – peke på hvem som skal få dekt sine utgifter og hvem som ikke får?

Idrettsledere har ofte stort hjerte, og kan nok peke rett i mange tilfeller – men likevel en praksis jeg er redd ikke er bærekraftig på sikt. Jeg er opptatt av at de rette barna i de rette familiene får den hjelpa de trenger. Da tror jeg også vi må ha et offentlig system som ivaretar dette på en mer målrettet og langsiktig måte enn at idretten skal eie denne utfordringen alene.  NAV Tromsø, som de senere årene har hatt fokus på barnefattigdom, har gjort en fantastisk jobb. De har utbedret sine retningslinjer for hva familier med rettigheter hos NAV kan få dekt av fritidsaktiviteter for barna. Her mener jeg mange NAV- kontor har mye å lære. Burde det kanskje i større grad øremerkes midler til å dekke fritidsaktivitet for barna i disse sårbare familiene? NAV, bedre enn noen andre, kjenner disse familiene og kan sørge for at de rette barna får dekt kostnadene og dermed en likeverdig deltagelse på arenaen hvor alle de andre er.

Mange tror at å utarbeide lavterskeltilbud er en god måte å integrere på. Her i Tromsø er lavterskel definert som et tilbud du kan være med på om du har lyst på mer egenorganisering, mindre krav til oppmøte og du ønsker bare være i aktivitet i lag med andre uten tanke på at det skal føre til noe mer. Mer uforpliktende kan vi si. Med det enorme frafallet vi ser i ungdomsidretten er utvikling av slike tilbud kanskje viktigere enn noen gang. Jeg blir oppriktig glad i hjertet når f.eks. Blåmann i.l med Odd Børge Lunde Hansen i spissen bygger anlegg for skating i sitt nærmiljø. Fantastisk tilbud for mer egenorganisert aktivitet, og som har stor betydning for den enkelte gjennom bl.a. utvikling av bevegelsesgrunnlag, en sunn og robust kropp og som forebygging for god psykisk helse. Ønsket om slik type aktivitet kommer ikke nødvendigvis fra noen spesielle grupper, men på tvers av både økonomi, etnisitet og alder. Lavterskeltilbud har åpenbart sin misjon for mange, på samme måte som den ordinære idrettsdeltagelsen har det. Poenget er at begge tilbudene skal være en mulighet for alle som ønsker.

Regjeringen lanserte i fjor Fritidserklæringen som i seg selv er et fantastisk mål forankret i FNs barnekonvensjon. Alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre. Erklæringen ble skrevet under av NIF og mange ulike organisasjoner. Men dog uten kanskje den beste medspilleren i denne kampen: UTEN NAV. Ikke engang på reservebenken er de plassert. Jeg vet ikke grunnen, kanskje var de ikke god nok for laget, men jeg skjønner ikke hvordan denne kampen skal kunne vinnes uten deres spisskompetanse på banen.

I Tromsø har vi et samarbeid hvor NAV ivaretar barna i lavtlønnsfamilier. NAV dekker bl.a. medlemskontigent og treningsavgift. Sånn burde det være overalt, uavhengig om du bor i Tromsø, Bodø eller Målselv. I noen kommuner vet jeg familiene får beskjed om å betale dette av stønaden de får til livsopphold. Jeg er livende redd det er barna som taper når familiens allerede knappe ressurser skal fordeles på hverdagsutgiftene.             Flyktningetjenesten har også gode ordninger for de barna som de har ansvar for. For de barna som faller utenfor NAV og Flyktningetjeneste har vi lansert SOLIDARITETSFOND, hvor Kvaløya Sportsklubb er foregangsklubb her i Tromsø. Kvaløyfondet som de valgte å kalle det, med Sebastian Henriksen som pådriver, en ung mann tross sin unge alder er et forbilde når det gjelder politisk og idrettslig engasjement med både hjerte og hode påkoblet. Å opprette solidaritetsfond i klubb er å vise utvidet samfunnsansvar. Klubben setter av midler til et fond medlemmene kan søke støtte fra. Vi ønsker også at næringsliv skal kunne bidra inn i et slikt fond. Egne retningslinjer er utarbeidet, og jeg føler meg trygg på at også dette fondet vil ivareta barn som trenger det på en god måte. Nylig fikk Kvaløya sportsklubb midler fra Ishavskraft til sitt Kvaløyfond. På sikt ønsker vi at alle våre klubber i Tromsø kommune skal opprette dette, som på denne måten kan bli en del av idrettens bidrag for å motvirke barnefattigdom. Sammen ønsker vi å være handlekraftig og målrettet i forhold til våre mest sårbare barn i Tromsø kommune. Vi ønsker ikke en idrett og et samfunn som sier at tirsdagene trener de med fattigdomsproblematikk, eller egne trening for innvandrere og de får det gratis – mens vi andre trener torsdagene. I fjor fikk vi i Tromsø Idrettsråd avslag på vår søknad fra Barne, Ungdoms og Familiedirektoratet på aktivitetsguideprosjektet vårt. Et prosjekt som kort kan beskrives som hverdagsintegrering opp mot den enkelte familie, og som i 2016 rekrutterte 80 nye barn inn i idretten. Avslaget var begrunnet med at i føringene stod det at prosjekter hvor ordinær deltagelse i idretten ikke var berettiget stønad. Vi var både sjokkerte og lei oss på våre barns og families vegne. Betydde det at om vi hadde søkt om et spesielt tiltak for fattige, eller en annen gruppering som lett stigmatiseres i samfunnet så hadde vi kanskje fått innvilget vår søknad? Vi klagde, og med hjelp av ett tverrpolitisk engasjement av våre flotte nordnorske stortingspolitikere fra SV, Høyre og Fremskrittspartiet ble disse føringene endret november 2016. Nå venter vi på svar på ny søknad, og da en videreføring av aktivitetsguideprosjektet.                                                                                            Våre aktivitetsguider tar dialogen med de foresatte, forklarer og veileder inn i en frivillig idrettsverden det er viktig alle foresatte forstår verdien av, men også de forpliktelsene dette innebærer. Barne- og ungdomsidretten i Norge er foreldredrevet, det må vi ta på alvor også når vi rekrutterer nye grupper inn. Nærarbeid vil jeg kalle det, noen ganger på norsk, men ofte på arabisk, somalisk eller tigrinja. Vi søker ivareta alle våre barn, som ønsker å drive med idrett, bosatt i Tromsø kommune. Fargerik fotball og blendahvit idrett er begreper utgått på dato – det er ikke dette det handler om.

Våre sårbare barn og unge skal få en likeverdig mulighet til å være på den samme arenaen som de andre. Uavhengig om du ønsker lavterskelaktivitet eller deltagelse i ordinær idrett. I iveren etter å inkludere er balansen svært viktig, da du fort kan skape et system som virker mer stigmatiserende enn inkluderende. Vi vil at våre barn skal inn på den samme banen, ha den samme størrelsen på ballen, de samme leggbeskytterne for å beskytte i taklingene, og aller viktigst – den samme draktfargen som de andre – en del av laget. Det er inkludering.

Skal vi frata ungdom drømmen om en toppidrettskarriere?

Tanken på å lykkes i idrett er en tanke som får tusenvis av ungdommer og unge voksne i Norge til å ofre mye av det mange av oss kaller ungdomstiden. Timer, dager, uker og år blir brukt på trening, sosialt fellesskap med likesinnede og jakten på de gode idrettsopplevelsene. Betydelige ressurser brukes i denne prosessen, både menneskelige og økonomiske. Noen få lykkes til fulle gjennom ønskede resultater som i neste omgang bringer dem over i en ny klasse – toppidretten. Andre opplever ikke at denne satsingen gir tilbake i samme monn som det ofres, og gir opp etter hvert. Felles for dem alle er likevel troen og drømmen om å ta steget for alvor inn i blant de beste.

På tv -sendingene fra åpningsrennet i langrenn fra Beitostølen ble det sagt at om lag 200 mannlige langrennsløpere i Norge lever og satser som toppidrettsutøvere. Mange av disse siste års juniorer og ennå ungdommer. Stadige forbedringer og fornyede gode opplevelser i idretten sørger for at noen tar stegene helt frem. Lite er mer både sjarmerende og inspirerende enn ungdom som tror på drømmen sin og jobber hardt for å nå denne. Disse drømmene kan både være innen utdanning, kultur, eller idrett. Jeg vil si det er en ungdoms privilegium å drømme om en framtid. Realitetsorienteringen sørger ofte erfaringene, de voksne og systemene for, når og om tiden er inne. Ved siden av disse ungdommene på jakt etter å oppnå sine drømmer, kloke tålmodige voksne som både forstår ungdom og toppidrett. Om denne prosessen er god, kan verdien av dette bli en viktig bærebjelke for den enkelte ungdom resten av livet. Uavhengig om det betyr en toppidrettskarriere eller ikke. Både aktiviteten i seg selv, men spesielt veien dit har en viss overføringsverdi til andre deler av livet. Å tro på seg selv, vilje til å ofre noe og ikke minst ønsket om å lykkes. For er det en ting som er sikkert, er det at skal du lykkes krever det bl.a. en alvorlig dose disiplin, selvledelse og tålmodighet. Verdier du kommer langt med når du skal designe eget liv uavhengig av idretten.

Jeg stusser når enkelte mener at for våre unge lovende utøvere er det kun NTG som kan og skal bane vei for en fremtidig toppidrettskarriere. En privatskole med titusenvis av skolepenger som inngangsbillett. Det betyr bl.a at for flesteparten av de barn og unge jeg jobber med er en toppidrettskarriere da helt uaktuelt, da pengeboka til mor og far uheldigvis eller tilfeldigvis er for slunken. Tilfeldigvis fordi vi alle kan havne i en økonomisk krevende periode. Du kan bli skilt, permittert eller få ett langvarig sykdomsopphold som gjør den økonomiske hverdagen din vanskelig. For andre er de uheldigvis født inn i en situasjon med foreldre som av ulike grunner er ekskludert fra arbeidslivet, eller tilfeldigvis er ett av flere barn i en familie med bare en forsørger. Bare i Tromsø viser tallene fra NAV at 791 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt. Vi vet også det er mange barn i familier som lever på sosialhjelp og barn som lever i familier med offentlige overføringer. I tillegg til disse barna er det mange familier i gråsonen som bl.a. har store boligutgifter og som sliter med å få det til å gå rundt i hverdagen. Alle disse helt ute av stand til å betale inngangsbilletten til en toppidrettsdrøm om NTG skal være den eneste veien.

Er vi kommet dit at pengeboka skal bestemme hvem som skal få mulighet til å satse på sin idrett, og ikke treningsiver, ambisjoner og et angivelig talent i de viktige ungdomsårene? Er det de voksne sin rolle å frata disse ungdommene sin tro og drøm om å dyrke sin lidenskap til det fulle? Er drømmen om å nå toppidretten blitt bare for de få?

Jeg er ikke mot NTG, men jeg er helt imot at noen tar et eierskap til de mulighetene våre idrettsungdommer skal ha. Som de fleste vet, er toppidretten ett trangt nåløye, men hittil har dette vært en mulighet og en drøm de fleste kan ta del i. Alt er mulig om – du bare vil det nok – hardt og lenge. Uavhengig av om du kan betale for et opphold på NTG eller ikke, er muligheten der. La ikke pengboka bli den eneste premissleverandøren for drømmen om en toppidrettskarriere for våre unge. Det har vi faktisk ikke råd til som samfunn.

Hva har idretten gitt deg som ikke ble best?

Karrieren i 3. divisjon er snart over. 20 år i fotballen har det blitt, fra den spede start da hun var 8 år og klubben startet jentelag for første gang. Da ble hun med, og siden har fotball vært en stor del av hennes liv. Nå er det pause og kanskje også slutt på den aktive karrieren, og grunnen er enkel, hun venter barn. I 20 år har hun spilt på bygdas største identitetsbygger – idrettslaget. Hatt engasjerte sambygdinger som tilskuere på hver en kamp. Lært å takle, både på banen og de skjellsordene som kunne falle fra bylagene som måtte på bygda for å spille kamp en sjelden gang. I kampens hete kunne alt skje. Hun har elsket det. Spesielt når de kunne gå av banen og hadde slått bylagene. Det smakte ekstra godt.

Gutten på 17 år gir seg snart med konkurranseidrett. Idretten har vært en viktig del av hans liv i 10 år, fra han begynte på idrettskolen som 5 åring. Det var der han ble kjent med de han skulle gå i klasse med året etter. I mange år fikk han utviklet og utvidet bevegelsesgrunnlaget sitt gjennom å drive variert lek og aktivitet. Han lærte å beherske kroppen sin. Siden har han trent, organisert som uorganisert. Prøvd ut, lært og automatisert nye ferdigheter. Fått oppleve frustrasjonene med å ikke mestre til enhver tid, men at øvelse gjør mester. Reist på turer rundt om; bodd på klasserom over flere døgn med mange andre i ulike aldre fra han var 7-8 år, med de krav til sosial kompetanse det innebærer. Stilt standhaftig på treningene selv om ikke alltid motivasjonen har vært 100 %. Lært å takle vær og vind, og kjent på kroppen hva lite bekledning kan bety. Han har lært å akseptere ulikhet, som menneske og som utøver. Dette verdifulle mangfoldet som er direkte overførbart til storsamfunnet vårt. Sine beste venner har han fått i dette miljøet, selv de første flørtene skjedde i idretten. Pubertet og vekst har gjort at det i perioder har vært utfordrende å kombinere læring og vekst på en god måte, ikke alltid forventninger og mål har spilt på lag med en kropp og ett sinn i utvikling. Har måtte takle det også. En trener som har sett og vært interessert i han fra første dag – ikke bare som utøver – men som menneske. Stilt tilpassede krav som var oppnåelig, og alltid hatt positive tilbakemeldinger å komme med. Som oftest noe det kan øves mer på, men alltid mye å være stolt av. Som menneske, som utøver. Idretten bygger mennesker. I tillegg har den livslange, og kanskje aller viktigste lærdommen kommet sigende, viktigheten av å trene og være i aktivitet. For helsa og kroppens skyld. For å klare en fremtidig jobbhverdag er fysisk aktivitet noe av det viktigste han kan gi seg selv som sin egen personlige trener.

Av alle som har idrett som hobby og fritidssyssel er det det ikke mange som blir toppidrettsutøvere i voksen alder. Tall jeg har hørt, mindre enn en av 1000 faktisk. Det betyr at det må være flere drivere i sving enn bare ønsket om å bli best for de aller fleste.

Her i Tromsø kommune har vi over 11 000 aktive barn/ ungdom som hver uke bruker tid på fysisk aktivitet, er i lag med venner og blir sett av voksne som er villige til å investere tid på vår tids neste generasjon. Noen med både gener, ferdigheter og motivasjon nok for å bli gode idrettsutøvere, andre mer opptatt av bare å være i aktivitet, og helst i lag med andre du kjenner og trives med. Dette en idrettens verdi i seg selv, aktiviteten. Uten tanke på at målet nødvendigvis er å skulle bli noe mer eller noe annet en gang langt der fremme. Eller å måtte nødvendigvis vise det frem i en kamp, konkurranse eller oppvisning. Aktiviteten er viktigst. Dessverre er det for ofte trenere og foreldre som eier prestasjonstanker for tidlig, og som i farta glemmer ALLE grunnene til å drive idrett. Derfor ser vi også en usunn utålmodighet hos noen hvor mye handler om å bli best, og å være best. De aller fleste av oss blir ikke best, og noen har heller ikke dette ønsket.

Vi ønsker at alle som finner glede i aktivitet skal kunne finne dette i idretten, og at uansett karriere eller nivå så skal verdiene idrettsglede, helse, ærlighet og felleskap sitte igjen i ryggmargen etter endt idrettskarriere. Forhåpentligvis verdier som kan være til nytte når 3. divisjonsspilleren blir mor og skal oppfostre egne barn, og gutten på 17 år som skal få seg en utdannelse.

Vi må jakte mer på de sunne ondtene i hverdagen

Denne uka hadde jeg møte med våre svært dyktige aktivitetsledere på ett av våre tiltak; Aktivitet og mestring. Instruktører som er glad i idrett og aktivitet, har erfaring fra ulike roller i idretten, og er ildsjeler på fritiden. I tillegg til dette skiller de seg også ut – de har valgt å jobbe på det sosialfaglige feltet.

Sosionom og barnevernspedagog, med både kunnskap og tanker om den gruppen vi ønsker å få i mer aktivitet i dette tiltaket. Flotte engasjerte voksne mennesker som kan idrett, men også kjenner virkeligheten og hverdagen til mange ungdommer i dag, som er preget av inaktivitet, sosial angst og « sykt perfekt» syndromer.

Jeg blir så hoppende glad av å høre om ungdommer som utfordrer seg selv på aktiviteter de ikke har gjort før. Som tester sine grenser og har fått erfaring med de sunne ondtene våre. Som har kjent litt på ubehageligheten med å ta på seg en våtdrakt i nesten minusgrader for så å prøve kajakk, overvunnet høydeskrekken i klatreveggen og  fått oppleve den ondgode følelsen av å slå på boksesekken, eller skyggebokset med boksehanskene til svetteperlene kommer.

Jeg blir rørt av å høre om den stoltheten noen av disse ungdommene viser i etterkant, og da først og fremst stoltheten av seg selv og hva DE har fått til. For noen er dette seiere som sikkert kan måle seg med store idrettsopplevelser der mål blir nådd av en idrettsutøver. Seiere i hverdagen som gjør godt for selvfølelse og selvbilde, og som kanskje også kan motivere dem til å til skaffe seg mer erfaring med  disse sunne ondtene våre.

Jeg blir også så utrolig stolt av idretten som stiller opp og lar disse ungdommene få prøve, som viser de oppmerksomhet, tar de på alvor og VIL noe ILAG med dem. Flinke voksne som bryr seg om menneskene i idrett og aktivitet, uansett hvem de er.

For meg er det det som er : «Idrettsglede for alle» – i praksis.

Og jeg håper ikke noen glemmer å jakte disse sunne ondtene i hverdagen – er jo også slik vi BYGGER mennesker –  på sikt.

Så la oss fortsatt få kjenne litt på kalde fingre, overvinne litt høydeskrekk og kjenne svette rygger.

Idretten må ha et forhold til barnefattigdom

Over 700 barn lever i familier med fattigdomsprofil i Tromsø kommune. En fattigdomsprofil som sammenlignet med mange land ikke handler om tilgang til de mest livsnødvendige tingene, men som likevel kan få stor innvirkning på det enkelte barns liv. Sosial eksklusjon, det å ikke få delta på kultur, idrett – og fritidsaktiviteter i lag med jevnaldrende kan for noen være starten på et ensomt og risikoutsatt liv. Forskning viser at fattigdom ofte går i arv. Ett bidrag for å bryte denne sirkelen er nettopp å sørge for at alle barn i vår kommune som vil, skal få drive sin idrettsaktivitet – uavhengig av familiens økonomiske forutsetninger. Hvem er så disse barna vi spesielt ønsker å nå. I følge regjeringen.no er de mest utsatte barna de;

• som har foreldre med lav utdanning, som bor i hushold der foreldrene ikke er i jobb, som bor i hushold som mottar sosialhjelp, med bare en forsørger, av ikke-vestlige innvandrere.

De aller fleste klubber/ idrettslag har mest sannsynlig allerede kjennskap til denne problematikken. Det gleder mitt hjerte når representanter fra klubb tar kontakt og forteller om denne problematikken som kommer til syne gjennom ubetalte kontigenter/ treningsavgifter. Vi ønsker nettopp en slik idrett som tar idrettens egen visjon « Idrettsglede for alle» på alvor, og jobber for å inkludere disse sårbare barna i sitt lag og sin klubb.

Det er ikke en idrettsleders ansvar og avgjøre hvem som skal få økonomisk hjelp til å betale medlemskontigent/ treningsavgift og hvem som ikke skal få det. Som kjent er betalingsvilje og betalingsevne to sider av samme sak. Denne avgjørelsen er det kun NAV som kan ta, og det er fantastisk å kunne fortelle at i vårt prosjekt AKTIVITETSGUIDE, tar NAV Tromsø barnefattigdom på alvor gjennom å se og bekrefte barna i disse familiene. På denne måten sikrer vi i fellesskap at de rette barna, og rette familiene, får den økonomiske hjelpen til å sikre en aktiv, meningsfull og livsviktig fritid. I tillegg trenger vi å minne hverandre på hvilken barne /- ungdomsidrett vi vil ha i Tromsø – kan vi i idretten gjøre noe for å sikre «Idrettsglede for alle» utfra dette perspektivet. Svaret er ja.

Når f.eks fotball og NFF har likeverd som en av sine aktivitetsverdier, både forplikter det og skaper forventninger til fotballen. – Det e plass te aille. Dette betyr at vi ønsker en idrett hvor enkeltmenneskene i denne flotte organisasjonen har en inkluderende holdning til alle de møter. Det handler også om den hverdagslige adferden vår i møte med nye mennesker. Det må være lov å være ny i Norge, og ny i idretten – vitsen er å føle seg velkommen uansett hvem du er.

Klubbstyrt drift – Vi ønsker klubber som har verdier/ mål, og gjerne en sportsplan som styrer aktivitet. Vi vil unngå trener/ foreldrestyrt aktivitet. Erfaringer viser at det er ofte disse enkeltrollene som også legger i vei med overambisiøse planer om turer/ treninger/ turneringer hvor egenandeler deles ut uten tanke på alle de som skal betale. Hva svarer vi NAV når de spør om normaliteten i at de har fått søknad om ønsket økonomisk bistand til 3 utenlandsturneringer i løpet av ett år?  Vi i idretten må sørge for at ingen ekskluderes fra et sportslig opplegg pga. familiens økonomi. Ha gjerne sportslige ambisjoner, men sørg også da for et økonomisk bakteppe som muliggjør planene.

Idretten lever på frivillighet og dugnad. Tenk gjennom hvordan din klubb gjennomfører dugnader. Vi har eksempler på at familier blir bedt om å legge ut kr 3500,- for dopapir de senere skal selge og slik få inn penger. Det er ikke alle som har disse pengene tilgjengelig, og som heller ikke har ett nettverk hvor de lett får solgt dette. Kan man finne alternative måter å gjøre det på?

De aller fleste klubber tilbyr nedbetalingsordninger for kontigenter/ treningsavgifter. Vi i idretten må tørre å snakke om fattigdom – spør – vær interessert og finn løsninger i lag. Som tidligere nevnt fins det hjelp på NAV for noen, og Flyktningetjenesten hjelper de som er i introduksjonsprogram. Det fins ofte løsninger bare vi tør løfte de frem og snakke om det.

Vi foreslår også at klubbene oppretter f.eks. Solidaritetsfond. Sett av en post på budsjettet. Det fins ordninger man kan søke på i kommune og i IMDI, og sikkert andre plasser til akkurat dette. I tillegg har vi i dag et næringsliv som ofte har et bevisst forhold til samfunnsengasjement og kanskje kan din klubb få sponsormidler øremerket ett slikt tiltak.

Gjenbruk på utstyr kan også være et tiltak i klubb, gunstig både økonomisk og miljømessig. Bruktmarked innad i klubb, eller i samarbeid med andre.

Idretten er både god og vant til å spille på lag, og jeg er overbevisst om at: – spiller vi en pasning det er mulig å returnere, vil vi få til et samspill til beste for disse sårbare barna. Både idretten som system, NAV, Flyktningetjenesten og enkeltmenneskene.

Vi må bare ta det på alvor!