For mange er differensiering kanskje den største utfordring i idretten. Skal det differensieres etter ferdighet, etter motivasjon, etter kjønn eller etter alder? Skal det differensieres hele tiden, i deler av treningen, deler av året, i noen kamper – hva er mest rett? Når skal dette egentlig starte?
I skolen differensieres det allerede i 1. klasse. Ulike forutsetninger og ulik ståsted krever ulike opplegg for den enkelte. Målet er likt for dem alle sammen, læring og utvikling skal finne sted. Du finner ikke en 4. klasse med den samme leseboka i alle skolesekker. Noen leser fortsatt med store bokstaver, noen har lettlest bøker med mindre ord per side, og du finner også dem som har lest den tykkeste Harry Potter boka. Med veiledning og råd finner man i fellesskap frem til den boka som kan leses og gi en god leseopplevelse og i neste omgang stimulere leselysten ytterligere. Som oftest må du lese maange bøker i en kategori før du behersker nivået og kan gå videre til en bok med flere og mindre bokstaver. Det er ingen god opplevelse å lese en bok hvor verken forståelse eller lesehastigheten er tilpasset, mestringsopplevelsen uteblir. Felles for dem alle er likevel at det brukes tid og oppmerksomhet på den enkelte utfra hvilket nivå de er på.
De flinke trenerne i idretten ser også disse ulike læringsståstedene og jobber ut fra dette. Om du ikke behersker alt i fotball som 8 åring betyr ikke at du skal kunne gjemme deg bak de som får til litt mer, og ikke bli satt krav til. Krav og forventninger er ikke noe annet enn at noen har tro på deg. Det betyr at forventninger om innsats, konsentrasjon og tilstedeværelse må vi generelt kunne kreve av alle. De som ikke evner dette får vi tilrettelegge litt ekstra for, men for de aller fleste er dette overkommelige krav. Verre er det når disse kravene og forventningene forsvinner. Hvilke signaler sendes ut og hvilken idrett vil vi ha? Vi vet dessuten alt for masse i dag om at toppidrettsutøverne identifiseres ikke i barneidretten.
Nettopp hørte jeg 8- årslaget i fotball som ble delt i 3 ulike grupper – etter fotballferdighet. Gruppe 3 hadde ingen fast trener, treneroppgaven gikk på omgang mellom foreldrene. Ingen ville ta på seg denne oppgaven. Hovedtreneren som startet med de da de var 6 år, trente selv gruppe 1, med de antatt flinkeste 8 åringene. For meg kan du like godt be disse 8 åringene på gruppe 3 å slutte med fotball. Når de ytre rammene som trener og struktur forsvinner, er jeg redd spillerne også forsvinner. De forsvinner fra idretten og foreldrene er ute med et bilde av idretten vi overhodet ikke er tjent med. Er jo ikke slik vi vil idretten skal være. Her trenger vi kloke idrettsledere og trenere.
Jeg er ikke imot differensiering, tvert imot. Jeg tror at idretten kan bli mye flinkere å differensiere på det meste. Men differensieringen kan ikke fungere slik at vi differensierer noen ut av idretten. Jeg tror faktisk barn/ unge liker engasjerte trenere med hjertet på rett plass som ønsker å bruke tid og omsorg på barn/ unge der de faktisk er. Da aksepterer de også at ståstedet er ulikt, også i fotballen, uten at de nødvendigvis føler seg annenrangs av den grunn. Vi må ikke fostre barn som liksommestrer alt 100 % hele tiden, det er umulig. Hvilken motstandskraft bygges da i disse barna? Det er normal å plages, måtte vente på å mestre, og læringstempoet er ulikt hos oss mennesker. Vi er ulikt skrudd sammen og det finner vi ut ganske tidlig. Det betyr derimot ikke at i barneidretten, eller barnefotballen som jeg brukte som eksempel her er noen mer verd. Er det ikke det som ligger i verdien LIKEVERD, som er en av NFF sine verdier?
Jeg husker så godt treneren på ungdomsslaget .Han bestemte seg på en trening for å bruke tid/ oppmerksomhet på en av spillerne med dårligst fotballferdighet. Han nærmest fotfulgte denne spilleren i noen minutter. Krevde, forventet, roste og var tilstede der spilleren var. Jeg så det var krevende for spilleren, men jeg tror han likte det. I alle fall likte han det i etterkant. Han kom på hver eneste trening. Det er slike øyeblikk, og slike trenere idretten vil ha. Kravene, forventningene og oppmerksomheten skal ikke være det som differensieres – vi trenger alle noen som tror på oss. Så lever vi fint med at ferdighetene ikke alltid er like.