I dag fikk jeg en alvorlig gladmelding. Tenk å få en mail fra en voksen som ønsker å starte med aktiviteter for barn, med forankring i fotballen. Det er snakk om et lag for de yngste, og det aller aller beste med hele mailen i dag. Det er en dame og hun vil selv være trener Fantastisk melding å få.
Fotballen er mannsdominert, det er en kjensgjerning. Her i Tromsø sjekket vi antall kvinnelige trenere i barne- og ungdomsfotballen for 1 år siden. Kun 12 % av alle trenerne var kvinner. I toppfotballen vet vi også at kvinnelige trenere er i kraftig mindretall. Nå snakker vi ikke kvinner som trener jenter og den vinklingen, her er det fokus på kvinner som ønsker å være trenere i fotballen. For gutter eller jenter. Trenerrollen er ikke forbeholdt menn, selv om historiene dessverre ofte forteller det.
Det er nok flere grunner til at ikke kvinner ikke velger å være trenere i like stor grad som menn.
Da jeg for noen år siden var på en nasjonal fotballsamling i Oslo over flere dager var jeg ytterst i tvil om dette var noe jeg ville utsette meg for. En samling over flere dager med program fra morgen til kveld. Over 50 deltagere og 4 av dem damer. Ingen av foredragsholderne var kvinner. De fleste objektene som ble brukt var gutter. Det var en rar situasjon å være i. Jeg var der som talsperson for barne- og ungdomsfotballen. Aller komisk var likevel opplevelsen ved en av middagene om kvelden. Jeg ble sittende ved en selvutnevnt? profil.. i norsk fotball. Jeg er ikke veldig bevandret på hvem som har gjort hva osv. i fotballen så for meg var han en helt ukjent. Jeg hilste og prøvde på høflig vis å spørre hva han drev med i fotballen. Da fikk jeg en 5 minutters enetale hvor han fortalte om lagene han hadde trent, spillere han hadde fått frem og alle de som nå lå i vannskorpa for å slå gjennom. Jeg var imponert der jeg satt og tenkte at jammen meg må du være en veldig flink kar. SÅ kom øyeblikket jeg ikke akkurat satt og gledet meg til… – han skulle jo spørre meg hva jeg drev med. Jeg var ikke høy i hatten. Vel, ikke er jeg profilert på noen måte, men har nå drevet med ulike idretter og vært involvert i idretten på trener/ ledersiden store deler av livet.. Jeg begynte med å fortelle at jeg var ny på denne type samlinger, og hadde mest erfaring fra barneidretten. Hva skjer… mannen hører på meg i ca. 1 min før han snur seg motsatt vei og snakker videre med personen på andre siden. Der satt jeg. Følte meg ikke spesielt lur. Jeg husker jeg tenkte- skjer virkelig dette….. Det var mot alt jeg visste om vanlig folkeskikk. Maken. Jeg snudde meg til min andre side og snakket videre med de som satt der.
Denne opplevelsen preget meg etter at samlingen var over, og jeg følte meg både provosert, krenket og sjokkert. Jeg gikk flere runder med meg selv om jeg virkelig VILLE fortsette i fotballverdenen.. Rådførte meg og diskuterte litt med andre – før jeg skjønte at dette var noe jeg måtte gjøre. Jeg som hadde levd nesten hele livet mitt i idretten, har idrettsfaglig og pedagogisk utdanning og jobber med idrett til daglig. Skulle en enkelthendelse av en person uten folkeskikk gjøre at jeg backet ut? Hvordan skulle jeg kunne motivere og mote opp andre jenter til å gjøre en innsats om jeg selv ikke turte? Valget var tatt.
Fotball er Norges største jenteidrett med godt over 100 000 spillere. Det norske kvinnelandslaget er et av verdens beste landslag. Vi som kvinner har mye å være stolt av i Norge. La oss for alvor vise at kvinner er en likeverdig del av fotballen. Skal vi akseptere at når laget trenger en trener så er det som oftest pappaene som rekker opp handa og vil ha trenerrollen? Valget har vi selv og derfor blir jeg så himlende glad når kvinner velger å bli trenere. Vi trenger det, jentene våre trenger det, og jeg tror faktisk fotballen også trenger det.
- september 22, 2022