Barnefattigdommen i Norge er dessverre økende, de siste tallene viser opp mot 92 000 barn i Norge i denne kategorien. Fattigdom i Norge er ikke først og fremst mangel på klær, bolig og mat. Den største konsekvensen er manglende mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, som f.eks. idrettsaktiviteter. Fattigdom i Norge betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn. Hundrevis av familier som lever på lavinntekt over lengre tid bor i Tromsø kommune, og noen av disse kanskje i ditt nabolag. Å oppleve dårligere råd i hverdagen er i utgangspunktet en situasjon vi alle kan komme opp i, om det er arbeidsledighet, sykemelding, skilsmisse eller andre grunner for at inntekten reduseres eller i verste fall uteblir. Dette er en situasjon som legger sterke føringer på dagliglivets innhold. Spesielt sårbart er dette i familier med barn. Vi vet i dag at fattigdom ofte går i arv, og at det er viktig å komme tidlig inn med kompenserende tiltak eller aller helst bryte denne utviklingen. Hverdagen for noen av disse sårbare barna kan være svært tøff, som i tillegg til å leve med lavinntekt har foresatte som sliter med ulike utfordringer som psykiske lidelser og rus. En hverdag hvor ikke alltid barns beste er i fokus.En annen stor gruppe i denne lavinntektskategorien er våre nye tromsøværinger. Å tilegne seg nytt land, ny kultur og nytt språk tar tid. Uavhengig av hvilke utfordringer som gjelder, er verdien av en meningsfull fritid for disse barna som f.eks. idrettsdeltagelse svært viktig, og for noen livsviktig.
I Tromsø er vi sluttet å snakke om inkluderingsklubber. Idrettens egen visjon IDRETTSGLEDE FOR ALLE viser en tydelig retning for hele idretten. For de aller fleste klubber fins det allerede medlemmer/ kommende medlemmer fra disse lavtlønnsfamiliene. Vi ønsker at alle våre klubber skal ha et forhold til inkludering i sin klubbhverdag. I følge levekårsundersøkelser vet vi også at noen av bydelene er spesielt sårbare i forhold til dette, men utfordringen bør likevel eies av alle nærmiljø der det bor barn. Ja, det koster å være med i idrett – det er i det hele tatt svært få aktiviteter som ikke koster penger å delta i i Norge i dag.
I enkelte idretter og klubber er kostnadene enorme, og det er ikke tvil om at idretten selv må ha en bevisst holdning til økonomi i klubbhverdagen. Jeg vil likevel påstå at for de aller fleste foresatte er det ikke mye å betale noen få tusenlapper for at barnet ditt store deler av året, flere timer hver uke får tilbud om en meningsfull fritidsaktivitet i lag med andre. En aktivitet som er både viktig for helsa og generell trivsel. Det er voksne tilstede, tydelige og omsorgsfulle trenere som engasjerer seg i barns hverdag og utvikling. Det handler om å skape gode oppvekstvillkår for vår neste generasjon. For noen av disse barna blir idretten også en mulig karrierevei.
Hva gjør vi når foresatte ikke betaler regningene og ikke møter opp på dugnad? Spørsmålene blir fort mange.
- Skal barna ha en plass på lik linje med andre, og hvem skal egentlig betale for deltagelsen?
- Skal idrettslaget arrangere ekstra dugnad for å betale for de?
- Vet vi egentlig hvem det er?
- Er det betalingsvilje hos foresatte, eller er det evnen?
- Skal vi kanskje tilby de lavterskeltiltak som er gratis – betalt av det offentlige?
Skal idrettslederne identifisere dem – peke på hvem som skal få dekt sine utgifter og hvem som ikke får?
Idrettsledere har ofte stort hjerte, og kan nok peke rett i mange tilfeller – men likevel en praksis jeg er redd ikke er bærekraftig på sikt. Jeg er opptatt av at de rette barna i de rette familiene får den hjelpa de trenger. Da tror jeg også vi må ha et offentlig system som ivaretar dette på en mer målrettet og langsiktig måte enn at idretten skal eie denne utfordringen alene. NAV Tromsø, som de senere årene har hatt fokus på barnefattigdom, har gjort en fantastisk jobb. De har utbedret sine retningslinjer for hva familier med rettigheter hos NAV kan få dekt av fritidsaktiviteter for barna. Her mener jeg mange NAV- kontor har mye å lære. Burde det kanskje i større grad øremerkes midler til å dekke fritidsaktivitet for barna i disse sårbare familiene? NAV, bedre enn noen andre, kjenner disse familiene og kan sørge for at de rette barna får dekt kostnadene og dermed en likeverdig deltagelse på arenaen hvor alle de andre er.
Mange tror at å utarbeide lavterskeltilbud er en god måte å integrere på. Her i Tromsø er lavterskel definert som et tilbud du kan være med på om du har lyst på mer egenorganisering, mindre krav til oppmøte og du ønsker bare være i aktivitet i lag med andre uten tanke på at det skal føre til noe mer. Mer uforpliktende kan vi si. Med det enorme frafallet vi ser i ungdomsidretten er utvikling av slike tilbud kanskje viktigere enn noen gang. Jeg blir oppriktig glad i hjertet når f.eks. Blåmann i.l med Odd Børge Lunde Hansen i spissen bygger anlegg for skating i sitt nærmiljø. Fantastisk tilbud for mer egenorganisert aktivitet, og som har stor betydning for den enkelte gjennom bl.a. utvikling av bevegelsesgrunnlag, en sunn og robust kropp og som forebygging for god psykisk helse. Ønsket om slik type aktivitet kommer ikke nødvendigvis fra noen spesielle grupper, men på tvers av både økonomi, etnisitet og alder. Lavterskeltilbud har åpenbart sin misjon for mange, på samme måte som den ordinære idrettsdeltagelsen har det. Poenget er at begge tilbudene skal være en mulighet for alle som ønsker.
Regjeringen lanserte i fjor Fritidserklæringen som i seg selv er et fantastisk mål forankret i FNs barnekonvensjon. Alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre. Erklæringen ble skrevet under av NIF og mange ulike organisasjoner. Men dog uten kanskje den beste medspilleren i denne kampen: UTEN NAV. Ikke engang på reservebenken er de plassert. Jeg vet ikke grunnen, kanskje var de ikke god nok for laget, men jeg skjønner ikke hvordan denne kampen skal kunne vinnes uten deres spisskompetanse på banen.
I Tromsø har vi et samarbeid hvor NAV ivaretar barna i lavtlønnsfamilier. NAV dekker bl.a. medlemskontigent og treningsavgift. Sånn burde det være overalt, uavhengig om du bor i Tromsø, Bodø eller Målselv. I noen kommuner vet jeg familiene får beskjed om å betale dette av stønaden de får til livsopphold. Jeg er livende redd det er barna som taper når familiens allerede knappe ressurser skal fordeles på hverdagsutgiftene. Flyktningetjenesten har også gode ordninger for de barna som de har ansvar for. For de barna som faller utenfor NAV og Flyktningetjeneste har vi lansert SOLIDARITETSFOND, hvor Kvaløya Sportsklubb er foregangsklubb her i Tromsø. Kvaløyfondet som de valgte å kalle det, med Sebastian Henriksen som pådriver, en ung mann tross sin unge alder er et forbilde når det gjelder politisk og idrettslig engasjement med både hjerte og hode påkoblet. Å opprette solidaritetsfond i klubb er å vise utvidet samfunnsansvar. Klubben setter av midler til et fond medlemmene kan søke støtte fra. Vi ønsker også at næringsliv skal kunne bidra inn i et slikt fond. Egne retningslinjer er utarbeidet, og jeg føler meg trygg på at også dette fondet vil ivareta barn som trenger det på en god måte. Nylig fikk Kvaløya sportsklubb midler fra Ishavskraft til sitt Kvaløyfond. På sikt ønsker vi at alle våre klubber i Tromsø kommune skal opprette dette, som på denne måten kan bli en del av idrettens bidrag for å motvirke barnefattigdom. Sammen ønsker vi å være handlekraftig og målrettet i forhold til våre mest sårbare barn i Tromsø kommune. Vi ønsker ikke en idrett og et samfunn som sier at tirsdagene trener de med fattigdomsproblematikk, eller egne trening for innvandrere og de får det gratis – mens vi andre trener torsdagene. I fjor fikk vi i Tromsø Idrettsråd avslag på vår søknad fra Barne, Ungdoms og Familiedirektoratet på aktivitetsguideprosjektet vårt. Et prosjekt som kort kan beskrives som hverdagsintegrering opp mot den enkelte familie, og som i 2016 rekrutterte 80 nye barn inn i idretten. Avslaget var begrunnet med at i føringene stod det at prosjekter hvor ordinær deltagelse i idretten ikke var berettiget stønad. Vi var både sjokkerte og lei oss på våre barns og families vegne. Betydde det at om vi hadde søkt om et spesielt tiltak for fattige, eller en annen gruppering som lett stigmatiseres i samfunnet så hadde vi kanskje fått innvilget vår søknad? Vi klagde, og med hjelp av ett tverrpolitisk engasjement av våre flotte nordnorske stortingspolitikere fra SV, Høyre og Fremskrittspartiet ble disse føringene endret november 2016. Nå venter vi på svar på ny søknad, og da en videreføring av aktivitetsguideprosjektet. Våre aktivitetsguider tar dialogen med de foresatte, forklarer og veileder inn i en frivillig idrettsverden det er viktig alle foresatte forstår verdien av, men også de forpliktelsene dette innebærer. Barne- og ungdomsidretten i Norge er foreldredrevet, det må vi ta på alvor også når vi rekrutterer nye grupper inn. Nærarbeid vil jeg kalle det, noen ganger på norsk, men ofte på arabisk, somalisk eller tigrinja. Vi søker ivareta alle våre barn, som ønsker å drive med idrett, bosatt i Tromsø kommune. Fargerik fotball og blendahvit idrett er begreper utgått på dato – det er ikke dette det handler om.
Våre sårbare barn og unge skal få en likeverdig mulighet til å være på den samme arenaen som de andre. Uavhengig om du ønsker lavterskelaktivitet eller deltagelse i ordinær idrett. I iveren etter å inkludere er balansen svært viktig, da du fort kan skape et system som virker mer stigmatiserende enn inkluderende. Vi vil at våre barn skal inn på den samme banen, ha den samme størrelsen på ballen, de samme leggbeskytterne for å beskytte i taklingene, og aller viktigst – den samme draktfargen som de andre – en del av laget. Det er inkludering.