I dag meldte media om at et idrettslag i Sandnes har utestengt en 6 åring fra idrettslaget. Begrunnelsen skal visstnok være at han skal være vanskelig å håndtere.
Som kurslærer i barneidrett har dette vært et tema tatt opp fra trenerperspektiv i mange år. Mange trenere føler seg rådvill og svært usikker på hva og hvordan de skal takle barn som på ulike måter utfordrer trenerautoriteten og til tider også voksenautoriteten. Barn som som ikke tar beskjeder, har et uakseptabelt språkbruk mot andre utøvere eller mot trener, bruker vold eller på andre måter har en adferd vi vanskelig kan akseptere som trenere, og ikke minst som voksne. Dette er ikke en ukjent situasjon for idretten.
Idretten er først og fremst en læringsarena, hvor barn kommer på trening med ulike ferdigheter og forutsetninger for nettopp dette. På trening utfordres bl.a de sosiale, emosjonelle og kognitive ferdighetene hos de som deltar. I dag er det ikke uvanlig å se en trener alene med 15 – 20 barn i en gymsal eller på fotballbanen. Idretten er på mange måter gruppesosialisering hvor tiden til hver enkelt mange ganger er for liten. En måte å bøte på dette er trenere som har en bevisst strategi om å si navnet til alle sine 15 utøvere hvertfall en gang i løpet av en trening. Alle har vi et ønske om å bli sett. Enten du er voksen eller barn.
Da kan det være svært utfordrende for treneren om han opplever en eller flere barn som ikke forholder seg til de regler han som trener har satt. Alle som har barn vet at det er i barnets natur å teste ut de grenser som fins. Her er barn ulike, og noen barn tester disse usynlige grensene til stadighet – mens andre skulle du faktisk ønske testet litt mer.
Dette handler selvsagt om hvilke regler du som trener/ voksen har, og jeg forutsetter at disse reglene følges av treneren og av alle om det er flere. Det handler om kontinuitet og det å skape forutsigbarhet for hvilke forventninger som gjelder for de som deltar.
I skolen snakkes det om lærertetthet, mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt elev gjør at læringsutbytte blir større. I skolen betyr dette at du kan oppleve å få ekstra hjelp og støtte om du har behov for dette- og ofte kan det bety en ekstra voksen – lærer eller assistent. Det kan handle om lærevansker, konsentrasjonsproblematikk eller funksjonshemminger. Poenget er uansett at det er et behov for mer hjelp og et ekstra fokus. Dette gjelder med hensyn til den enkelte eleven, men også at de rundt har krav på et godt læringsmiljø.
Det må være lov å stille spørsmål om det er forventninger til idretten at i idretten trengs ikke disse ekstra personene, for i barneidretten skal det være plass til alle uansett. En idrett drevet i stor grad av mødre og fedre som er interessert i å skape et tilbud og en meningsfull fritid for sine barn. Noen av disse trenerne har pedagogisk ballast, andre ikke. Kan det være slik at på skolen er situasjonen kartlagt og det er behov for en assistent store deler av skoledagen – mens på fotballtreningen i lag med 15 andre 8 åringer er behovet ikke til stede? Jeg er fullt klar over at for mange går dette helt fint, men jeg vet også at for noen kan dette være terskelen som gjør inngangen til idretten for høy. Både for den utøveren det gjelder og også for den treneren som ikke føler han / hun strekker til. Situasjonen er ikke god for noen.
For en 6 åring å bli utestengt fra et lag eller en idrettsklubb må det føles som en enorm belastning. Har man ikke påført et barn et stempel tidligere er dette i alle fall gjort nå. Stigmatiseringen er et faktum. Det er ofte akkurat disse barna som trenger idretten som en læringsarena. Så må kanskje idretten selv bli flinkere til å si ifra hva som trengs for å oppnå nettopp «Idrettsglede for alle»…