Hva har idretten gitt deg som ikke ble best?

IMG_3539

Karrieren i 3. divisjon er snart over. 20 år i fotballen har det blitt, fra den spede start da hun var 8 år og klubben startet jentelag for første gang. Da ble hun med, og siden har fotball vært en stor del av hennes liv. Nå er det pause og kanskje også slutt på den aktive karrieren, og grunnen er enkel, hun venter barn. I 20 år har hun spilt på bygdas største identitetsbygger – idrettslaget. Hatt engasjerte sambygdinger som tilskuere på hver en kamp. Lært å takle, både på banen og de skjellsordene som kunne falle fra bylagene som måtte på bygda for å spille kamp en sjelden gang. I kampens hete kunne alt skje. Hun har elsket det. Spesielt når de kunne gå av banen og hadde slått bylagene. Det smakte ekstra godt.

Gutten på 17 år gir seg snart med konkurranseidrett. Idretten har vært en viktig del av hans liv i 10 år, fra han begynte på idrettskolen som 5 åring. Det var der han ble kjent med de han skulle gå i klasse med året etter. I mange år fikk han utviklet og utvidet bevegelsesgrunnlaget sitt gjennom å drive variert lek og aktivitet. Han lærte å beherske kroppen sin. Siden har han trent, organisert som uorganisert. Prøvd ut, lært og automatisert nye ferdigheter. Fått oppleve frustrasjonene med å ikke mestre til enhver tid, men at øvelse gjør mester. Reist på turer rundt om; bodd på klasserom over flere døgn med mange andre i ulike aldre fra han var 7-8 år, med de krav til sosial kompetanse det innebærer. Stilt standhaftig på treningene selv om ikke alltid motivasjonen har vært 100 %. Lært å takle vær og vind, og kjent på kroppen hva lite bekledning kan bety. Han har lært å akseptere ulikhet, som menneske og som utøver. Dette verdifulle mangfoldet som er direkte overførbart til storsamfunnet vårt. Sine beste venner har han fått i dette miljøet, selv de første flørtene skjedde i idretten. Pubertet og vekst har gjort at det i perioder har vært utfordrende å kombinere læring og vekst på en god måte, ikke alltid forventninger og mål har spilt på lag med en kropp og ett sinn i utvikling. Har måtte takle det også. En trener som har sett og vært interessert i han fra første dag – ikke bare som utøver – men som menneske. Stilt tilpassede krav som var oppnåelig, og alltid hatt positive tilbakemeldinger å komme med. Som oftest noe det kan øves mer på, men alltid mye å være stolt av. Som menneske, som utøver. Idretten bygger mennesker. I tillegg har den livslange, og kanskje aller viktigste lærdommen kommet sigende, viktigheten av å trene og være i aktivitet. For helsa og kroppens skyld. For å klare en fremtidig jobbhverdag er fysisk aktivitet noe av det viktigste han kan gi seg selv som sin egen personlige trener.

Av alle som har idrett som hobby og fritidssyssel er det det ikke mange som blir toppidrettsutøvere i voksen alder. Tall jeg har hørt, mindre enn en av 1000 faktisk. Det betyr at det må være flere drivere i sving enn bare ønsket om å bli best for de aller fleste.

Her i Tromsø kommune har vi over 11 000 aktive barn/ ungdom som hver uke bruker tid på fysisk aktivitet, er i lag med venner og blir sett av voksne som er villige til å investere tid på vår tids neste generasjon. Noen med både gener, ferdigheter og motivasjon nok for å bli gode idrettsutøvere, andre mer opptatt av bare å være i aktivitet, og helst i lag med andre du kjenner og trives med. Dette en idrettens verdi i seg selv, aktiviteten. Uten tanke på at målet nødvendigvis er å skulle bli noe mer eller noe annet en gang langt der fremme. Eller å måtte nødvendigvis vise det frem i en kamp, konkurranse eller oppvisning. Aktiviteten er viktigst. Dessverre er det for ofte trenere og foreldre som eier prestasjonstanker for tidlig, og som i farta glemmer ALLE grunnene til å drive idrett. Derfor ser vi også en usunn utålmodighet hos noen hvor mye handler om å bli best, og å være best. De aller fleste av oss blir ikke best, og noen har heller ikke dette ønsket.

Vi ønsker at alle som finner glede i aktivitet skal kunne finne dette i idretten, og at uansett karriere eller nivå så skal verdiene idrettsglede, helse, ærlighet og felleskap sitte igjen i ryggmargen etter endt idrettskarriere. Forhåpentligvis verdier som kan være til nytte når 3. divisjonsspilleren blir mor og skal oppfostre egne barn, og gutten på 17 år som skal få seg en utdannelse.