Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover.
Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar.
«En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også»
Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem.
Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer straks. Denne hendelsen satt i meg i mange timer etterpå. Samtidig var jeg også sjokkert over en voksen manns oppførsel. Jeg hadde hatt andre forventninger til det første møtet. Jeg skyndte meg etter hvert å huske den kloke , nå avdøde Karl Erik Bøhn sine drastiske, men dog så sanne ord – « Du kan ikke undervurdere folk nok» Hans budskap var enkelt, du må ikke alltid tro at folk har den samme oppfatningen, forstår og vet det samme som deg. Dette er viktig i lagspillet hvor mange hoder skal tenke samtidig og være best mulig ilag, og helst på samme tid. Men jammen har jeg tenkt mange ganger dette gjelder andre situasjoner også. Kanskje visste han ikke bedre. Eller møtte jeg han på en dårlig dag? Men hadde han rett å møte meg på en slik møte uansett? Det følte ikke sånn.
Jeg har i vinter tatt Leder 4 i NFF, et fantastisk lærerrikt kurs jeg personlig mener alle som har med mennesker burde hatt. Pensumet er deg selv, og hvordan du påvirker relasjonene, samarbeidsklimaet og enkeltmenneskene rundt deg. Hvordan sikre at du får ut det beste av deg selv og i de ulike relasjonene rundt deg? Jeg lærte utrolig mye den helgen.
I Idretten er de aller fleste der på lånt tid, og de få som er honorert er uansett totalt avhengig av andre og deres motivasjon for å skape noe ilag. Hvor flink er vi å møte helt nye potensielle nøkkelpersoner i idretten, hvilket inntrykk gir vi, og hvordan opptrer vi? Hvor flink er vi i møte med de som kanskje har stilt opp i åresvis for klubben sin, stekt vafler, ryddet snø av banen, kjørt skiløyper eller vært den fantastisk ryddige kassereren som alltid sørger for at økonomistyringen i klubben følger de lover og regler som gjelder. Idretten har mange nøkkelroller, vi trenger dem alle.
Jeg er kommet over denne hendelsen, og jeg vet det sikkert ikke er den siste av dette slaget. Jeg vil bare at vi skal tenke over hvilke budskap vi sender i våre møter med mennesker. Mennesker vi kanskje er veldig avhengig av. Idretten er hvertfall avhengig av frivilligheten og da er det vel en fordel at nøkkelpersoner vet og tenker noe om det samme om høflighet og folkeskikk? Det tror jeg mange sponsorer også setter pris på. Da må vi bare først bli enig hva høflighet og folkeskikk er.. slik er 2015.