Innlegg

I kveld er et av ukas høydepunkt, fotballtrening. Han elsker å spille fotball, og har gjort det fra han kunne gå. Da han var 8 år fikk han starte på et organisert lag, og fikk sine første ordentlige fotballsko. På den tiden var de en lykkelig familie, før mamma ble syk. Hun fulgte han til trening, og så på de fleste kampene. Han husker enda hvor stolt han følte seg når mamma så han score sitt første mål. Dagen er over, og han ruslet hjem. Ingen ble med hjem i dag heller, han orker ikke det så lenge han aldri vet hva som møter han der hjemme. De siste ukene har vært bra, mamma har vært i godt humør og han har fått middag hver dag når han kom fra skolen. Tankene er der hele tiden. I hodet svirrer kun en tanke, men til gjengjeld er den enorm. Er mamma der når jeg kommer hjem? Ligger hun på soverommet som hun har gjort siden i går? Er ansiktet rødt og opphoven? Har hun grått? Har noen slått henne? Er hun sint? Hvor går hun når hun av og til forlater leiligheten om kvelden når hun tror han sover? Etter det første målet det har det blitt mange flere, men det