Innlegg

Denne uka hadde jeg møte med våre svært dyktige aktivitetsledere på ett av våre tiltak; Aktivitet og mestring. Instruktører som er glad i idrett og aktivitet, har erfaring fra ulike roller i idretten, og er ildsjeler på fritiden. I tillegg til dette skiller de seg også ut – de har valgt å jobbe på det sosialfaglige feltet. Sosionom og barnevernspedagog, med både kunnskap og tanker om den gruppen vi ønsker å få i mer aktivitet i dette tiltaket. Flotte engasjerte voksne mennesker som kan idrett, men også kjenner virkeligheten og hverdagen til mange ungdommer i dag, som er preget av inaktivitet, sosial angst og « sykt perfekt» syndromer. Jeg blir så hoppende glad av å høre om ungdommer som utfordrer seg selv på aktiviteter de ikke har gjort før. Som tester sine grenser og har fått erfaring med de sunne ondtene våre. Som har kjent litt på ubehageligheten med å ta på seg en våtdrakt i nesten minusgrader for så å prøve kajakk, overvunnet høydeskrekken i klatreveggen og  fått oppleve den ondgode følelsen av å slå på boksesekken, eller skyggebokset med boksehanskene til svetteperlene kommer. Jeg blir rørt av å høre om den stoltheten noen av disse ungdommene viser i etterkant, og da først og fremst stoltheten av seg selv og hva DE har
Over 700 barn lever i familier med fattigdomsprofil i Tromsø kommune. En fattigdomsprofil som sammenlignet med mange land ikke handler om tilgang til de mest livsnødvendige tingene, men som likevel kan få stor innvirkning på det enkelte barns liv. Sosial eksklusjon, det å ikke få delta på kultur, idrett – og fritidsaktiviteter i lag med jevnaldrende kan for noen være starten på et ensomt og risikoutsatt liv. Forskning viser at fattigdom ofte går i arv. Ett bidrag for å bryte denne sirkelen er nettopp å sørge for at alle barn i vår kommune som vil, skal få drive sin idrettsaktivitet – uavhengig av familiens økonomiske forutsetninger. Hvem er så disse barna vi spesielt ønsker å nå. I følge regjeringen.no er de mest utsatte barna de; som har foreldre med lav utdanning, som bor i hushold der foreldrene ikke er i jobb, som bor i hushold som mottar sosialhjelp, med bare en forsørger, av ikke-vestlige innvandrere. De aller fleste klubber/ idrettslag har mest sannsynlig allerede kjennskap til denne problematikken. Det gleder mitt hjerte når representanter fra klubb tar kontakt og forteller om denne problematikken som kommer til syne gjennom ubetalte kontigenter/ treningsavgifter. Vi ønsker nettopp en slik idrett som tar idrettens egen visjon « Idrettsglede for alle» på alvor, og
  I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så  mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong. Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av? Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like
Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover. Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar. «En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også» Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem. Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer
For mange er differensiering kanskje den største utfordring i idretten. Skal det differensieres etter ferdighet, etter motivasjon, etter kjønn eller etter alder? Skal det differensieres hele tiden, i deler av treningen, deler av året, i noen kamper – hva er mest rett? Når skal dette egentlig starte? I skolen differensieres det allerede i 1. klasse. Ulike forutsetninger og ulik ståsted krever ulike opplegg for den enkelte. Målet er likt for dem alle sammen, læring og utvikling skal finne sted. Du finner ikke en 4. klasse med den samme leseboka i alle skolesekker. Noen leser fortsatt med store bokstaver, noen har lettlest bøker med mindre ord per side, og du finner også dem som har lest den tykkeste Harry Potter boka. Med veiledning og råd finner man i fellesskap frem til den boka som kan leses og gi en god leseopplevelse og i neste omgang stimulere leselysten ytterligere. Som oftest må du lese maange bøker i en kategori før du behersker nivået og kan gå videre til en bok med flere og mindre bokstaver. Det er ingen god opplevelse å lese en bok hvor verken forståelse eller lesehastigheten er tilpasset, mestringsopplevelsen uteblir. Felles for dem alle er likevel at det brukes tid og oppmerksomhet på den enkelte utfra hvilket nivå