Innlegg

  Lørdag 18. november arrangerte Redd Barna, FN Sambandet og Tromsø Idrettsråd Barnas Dag i Skarphallen. Hovedfokus var Barnekonvensjonens bursdag med spesielt fokus på retten til en fritid for alle barn. Barnas Dag er et samarbeidsprosjekt hvor vi i fellesskap fronter vårt felles mål, nemlig retten til en fritidsaktivitet for alle. Over 80 prosent av barn under 12 år deltar i idretten, men det fins fortsatt mange utsatte barn som av ulike grunner blir stående utenfor dette fellesskapet. Disse barna trenger idretten kanskje mer enn noen andre. Det ble en fantastisk dag. Glade og nysgjerrige barn på jakt etter nye opplevelser, og kanskje ble det vekt ekstra interesse for en spesiell aktivitet. Vi hadde invitert mange av de idrettene som ikke får mye spalteplass i media, men som er like viktige som de største idrettene. 15 ulike idrettslag viste seg frem med både utstyr og ferdigheter, lot barna få prøve, og hadde trenere tilstede som snakket med foreldre og barn. Rundt 400 barn med sine foresatte hadde tatt turen denne lørdagen. De fikk også se både FN filur og TV kråka. Aktivitetsguidene hadde også stand, og over 20 nye familier ble registrert med behov for ei hånd å holde i inn i vår mangfoldige idrettsby. Vårt mål om et

Vi vet alle at dommerrollen i fotball er en utsatt posisjon. Historiene i media og egne opplevelser har vist hvordan foreldre, trenere og til dels spillere kan finne på å sjikanere unge mennesker ut av denne viktige rollen. Noen dessverre for godt. Kanskje til og med før unge dommere har fått startet sin dommerkarriere for fullt. Ikke alle vet om dette er noe de ønsker å satse på, eller gjøre mye av, og da må vi også her tillate at folk prøver. La det være lov å være ny. Et aktivt fotballmiljø, og kamper på alle nivå krever dommere, i alle kategorier; klubbdommere, rekrutteringsdommere, kretsdommere og dommere i divisjonssystemet. Sannheten er ganske enkel – ingen dommer, ingen kamp! Behovet for dommere har vist seg være stort de senere årene, og det har til og med vært truet med at man må kutte ned på antall kamper om ikke dommerrekrutteringen fungerer. I går dømte min mellomste sønn på 17 år sin første 11- er kamp. Kamp nr. 2 i karrieren som kretsdommer, hvor den første var en 7- er kamp. I går valgte jeg som mor topptur i finværet, og satset på at det var andre voksne der som kunne ivareta han om han hadde behov. Omsorgen min måtte komme noen timer etter kampen

Barnefattigdommen i Norge er dessverre økende, de siste tallene viser opp mot 92 000 barn i Norge i denne kategorien. Fattigdom i Norge er ikke først og fremst mangel på klær, bolig og mat. Den største konsekvensen er manglende mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, som f.eks. idrettsaktiviteter. Fattigdom i Norge betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn. Hundrevis av familier som lever på lavinntekt over lengre tid bor i Tromsø kommune, og noen av disse kanskje i ditt nabolag. Å oppleve dårligere råd i hverdagen er i utgangspunktet en situasjon vi alle kan komme opp i, om det er arbeidsledighet, sykemelding, skilsmisse eller andre grunner for at inntekten reduseres eller i verste fall uteblir. Dette er en situasjon som legger sterke føringer på dagliglivets innhold. Spesielt sårbart er dette i familier med barn. Vi vet i dag at fattigdom ofte går i arv, og at det er viktig å komme tidlig inn med kompenserende tiltak eller aller helst bryte denne utviklingen. Hverdagen for noen av disse sårbare barna kan være svært tøff, som i tillegg til å leve med lavinntekt har foresatte som sliter med ulike utfordringer som psykiske lidelser og rus. En hverdag hvor ikke alltid barns

Tanken på å lykkes i idrett er en tanke som får tusenvis av ungdommer og unge voksne i Norge til å ofre mye av det mange av oss kaller ungdomstiden. Timer, dager, uker og år blir brukt på trening, sosialt fellesskap med likesinnede og jakten på de gode idrettsopplevelsene. Betydelige ressurser brukes i denne prosessen, både menneskelige og økonomiske. Noen få lykkes til fulle gjennom ønskede resultater som i neste omgang bringer dem over i en ny klasse – toppidretten. Andre opplever ikke at denne satsingen gir tilbake i samme monn som det ofres, og gir opp etter hvert. Felles for dem alle er likevel troen og drømmen om å ta steget for alvor inn i blant de beste. På tv -sendingene fra åpningsrennet i langrenn fra Beitostølen ble det sagt at om lag 200 mannlige langrennsløpere i Norge lever og satser som toppidrettsutøvere. Mange av disse siste års juniorer og ennå ungdommer. Stadige forbedringer og fornyede gode opplevelser i idretten sørger for at noen tar stegene helt frem. Lite er mer både sjarmerende og inspirerende enn ungdom som tror på drømmen sin og jobber hardt for å nå denne. Disse drømmene kan både være innen utdanning, kultur, eller idrett. Jeg vil si det er en ungdoms privilegium å drømme

Karrieren i 3. divisjon er snart over. 20 år i fotballen har det blitt, fra den spede start da hun var 8 år og klubben startet jentelag for første gang. Da ble hun med, og siden har fotball vært en stor del av hennes liv. Nå er det pause og kanskje også slutt på den aktive karrieren, og grunnen er enkel, hun venter barn. I 20 år har hun spilt på bygdas største identitetsbygger – idrettslaget. Hatt engasjerte sambygdinger som tilskuere på hver en kamp. Lært å takle, både på banen og de skjellsordene som kunne falle fra bylagene som måtte på bygda for å spille kamp en sjelden gang. I kampens hete kunne alt skje. Hun har elsket det. Spesielt når de kunne gå av banen og hadde slått bylagene. Det smakte ekstra godt. Gutten på 17 år gir seg snart med konkurranseidrett. Idretten har vært en viktig del av hans liv i 10 år, fra han begynte på idrettskolen som 5 åring. Det var der han ble kjent med de han skulle gå i klasse med året etter. I mange år fikk han utviklet og utvidet bevegelsesgrunnlaget sitt gjennom å drive variert lek og aktivitet. Han lærte å beherske kroppen sin. Siden har han trent, organisert som