Båsinndeling og kategorisering til hinder for utvikling

By 13. oktober 2014 Innlegg No Comments

På trening i Cabarete med JiuJitsuklubben for noen måneder siden. En liten kystby i Den Dominikanske republikk i Karibien. Ingen kan helt fastslå hvor mange mennesker som bor i byen, da det stadig kommer innvandrere til – spesielt fra nabolandet Haiti. Noen med tillatelse, andre uten.
Midt inne i den fattigste delen av byen, Callejon, ligger det lille treningslokalet til Jiujitsu de la Costa. Et murbygg med gitter foran de store vinduene og jerndør med hengelås. Her ligger hjemmene tett i tett i gatene. Tidligere ble treningene gjennomført på et av hotellene langs stranden, i en pensjonert skaterampe med gummimatter i bunnen. Unge gutter kom og jobbet på hotellet for å få lov til å trene på kveldstid. Nå får de låne dette lokalet midt i et lokalsamfunn hvor mange barn og unge trenger påfyll av det meste, mat, skolegang og innhold i lange ettermiddager og kvelder. Mange av dem har oppveksten sin på gata.

Klokka 6 på ettermiddagen fylles treningslokalet med barn, ungdom og voksne. De minste bare 5- 6 år, de eldste på rundt 45. Ved inngangen henger en stor plakat. Den forteller hvordan klubben ønsker aktiviteten skal være og hvilke regler som gjelder i det du trør over dørstokken. Mange av reglene handler om respekt, men også rus/ alkohol er spesifikt nevnt.
På noen korte opphold i Cabarete, for å undervise studenter som tok universitetsfaget «Frivillig arbeid», var jeg til stede på flere av treningene til klubben, og den sterkeste opplevelsen jeg fikk er forankret i verdien respekt, men med mange tilleggsbonuser. Jeg må innrømme at jeg satt med tårer i øynene etter hvert som lokalet fyltes av voksne og barn. For hver utøver som kom inn den tunge jerndøren var ritualet det samme. Ta en runde og håndhilse på alle som allerede var kommet. Dette ble gjennomført av alle, uavhengig av alder og kjønn. Det var facinerende å oppleve den 6- 7 årige jenta ta hilserunden på alle, en utfordring i seg selv kanskje, men hun gjorde det, og alle som kom hilste på henne før treningen startet. Respekt!

Treningen foregikk på tvers av alder og kjønn, og alle etter sitt nivå. De beste i klubben er utøvere som trener mellom 7- 10 økter i uken, og som reiser til USA på stevner, om de får visum.

Så hvordan står det til med vår egen hverdag i Tromsø? Vi er blitt verdensmestere i å kategorisere folk. Etter inntekt, etter sykdomsbilde, etter fysisk form, etter alder, etter hudfarge, etter utdanningsnivå, etter motivasjon, etter ferdigheter osv… Media flommer over i perioder av reportasjer og artikler som handler om grupperinger i samfunnet. Lavtlønnede og millionærer, skoletapere og skolevinnere, helsefreaker og sofasittere, syke og litt syke, 12 åringer med gode fotballferdigheter og 12 åringene med dårlige fotballferdigheter, 16 åringer med god motivasjon og 16 åringer med dårlig motivasjon osv. Si meg hvilken gruppe du tilhører og jeg skal fortelle deg hvem du er og hvilke muligheter du har..
Alle vet at en båseinndeling, som jeg vil kalle det, også medfører noen grenser og gjerder for når er du inne og når er du ute. Kanskje finnes det en smal dør hvor du kan komme deg ut, eller kanskje bli kastet inn i en ny innhegning. I noen båser fins ikke denne utgangen, du er kommet for å bli. Lenge, kanskje for alltid. Kanskje trenger du hjelp utenfra for å komme deg ut.
Idretten i Norge er også i stor grad preget av dette. Denne båseinndelingen som noen skal til med allerede fra barna er 6 år. Her skal alt defineres på bakgrunn av ferdigheter og motivasjon og ønsket utvikling. 10 åringer som blir definert som den gruppen som har de største forutsetningene for å nå langt i idretten sin og skal få all verdens forhold tilrettelagt for læring og utvikling. Voksne som er villige til å gå langt for å tilrettelegge, men dessverre også på det nærmeste dyrke disse barna som tilhører den rette gruppen i sitt nærmiljø. Hvor bevisste er disse voksne til å stimulere respekt og ydmykhet overfor andre grupperinger, verdien av varig aktivitetsglede og motivasjon? Både hos dem selv, men også i møtene med andre. Er det da vi får voksne rollemodeller som ikke evner være ansvarlige voksne med oppdrageransvar. Som roper ukvemsord til barn, som ikke bryr seg om at utøverne spytter i hånda når de skal takke for kampen, som tillater spillerne kalle dommer og motspillere – som ikke tar på alvor verdien respekt.

Vi har ingen rett til å være drømmeknuser for andre, la alle ha sin egen vei og vit at på denne veien i barne- og ungdomsliv er du som en voksen en premissleverandør. Er du i idretten – vær mer opptatt av det enkelte individ og utviklingsmulighetene enn du er av å definere grupperinger for tidlig. En sannhet varer ikke lenge- heller ikke idretten. Tør å være litt kaospilot, hvor forutsetninger for det meste er i konstant endring- hos barn/ ungdommen selv, klubben og samfunnet rundt. Sørg for vidåpne dører og lave gjerder, og med all respekt- det ligger et valg bak og et valg krever flere enn en mulighet.

For jenta i Cabarete startet idrettsopplevelsen uten kategorisering, med respekt og inkludering i fokus. En opplevelse hun vil kunne ta med seg i hverdagen langt utover treningstimene i Callejon. La oss lære av det.