All posts by Britt Leandersen

skiløypa

Trivselen er selve limet

By | Innlegg | No Comments

Trivselen er selve limet

Hva gjør at tusenvis av mennesker bruker årsverk av livene sine på frivillighet og ulønnet arbeid? Engasjement som kommer til uttrykk  gjennom synlige og usynlige dugnadsroller i idrett, korps, kor, teater og sanitetsforeninger for å nevne noe. Mennesker som møtes for å forstå, utvikle og lede i lag med andre. Ikke alltid bare hyggelige utfordringer, men også vanskeligheter som økonomi, oppmøtelister og tilsynelatende manglende interesse fra omverden. Det er gjerne de samme som engasjerer seg i idretten som og melder seg frivillig i korpset, FAU eller revygruppa. Vi kan identifisere en viss slitasje i frivilligheten, og tendensen er klar: Mange er engasjerte så lenge barna er aktive, mens de evigvarende ildsjelene i tykt og tynt er et sjeldnere fenomen. Målet for idretten er likevel at uansett hvor lenge du er med, skal du oppleve idretten som ett pluss i livet ditt.

For å opprettholde den brede og mangfoldige barne- og ungdomsidretten vi har i Norge, som bl.a. innebærer at 80 % av barn under 12 år er medlem i idrett , er vi 100 % avhengig av at voksne vil være en del av denne nasjonale dugnaden. En stordugnad for våre barns oppvekstvillkår. Å skape aktivitet er også å skape muligheter. Muligheter for: egenomsorg gjennom aktivitet, en idrettskarriere, å kjenne idrettsglede, å treffe nye venner, å få en meningsfull fritid osv. Disse mulighetene står for verdier som er svært viktige for å ha et godt liv og best mulig helse, både psykisk og fysisk. Både for individet selv og samfunnet for øvrig.

Det fokuseres mye på den enkeltes rettigheter og muligheter . Vi ser det bl.a. i idretten. Ambisiøse foreldre som tilrettelegger og organiserer barna nesten i hjel, uten nødvendigvis å forankre det gjennom et barneperspektiv. Kommer slik tilrettelegging alltid barna til gode?

For nøkkelpersonene i idretten kreves det både ryggrad og kunnskap for å stå imot krav og utålmodighet utenfra på en best mulig måte. Vi trenger frivillige i idretten som både har integritet og vet hva idrettens mål og verdier er, og konsekvensene av disse. Slike personer er uvurderlig.

Så hva skal vi lokke med, når vi ikke kan lokke med verken lønn eller noe annet? Jeg vil slå et slag for trivselen. Det må oppleves hyggelig å være med. Jeg lurer på om vi av og til glemmer denne enkle, men viktige målsettingen. På dugnaden, med spaden i skiløypa, på banen, i styrerommet, på flaskeinnsamlingen eller på planleggingsmøte for turneringen. Husker vi si hei, lage kaffe og ivareta hverandre også når vi som tilretteleggere møtes? Tar vi oss tid til å kunne trives, eller er agendaen så lang at vi glemmer å kjenne på hvordan vi har det med hverandre?

Det er utrolig mange hyggelige mennesker i idretten, som virkelig ønsker å gjøre en forskjell for barn, unge og voksne. Jeg vil vi skal huske på at også tilretteleggerne skal trives. Dyrk trivselen og husk vi er også ansvarlig for hvorfor folk skal gidde være med. Det er også inkludering. Smil, hils og si hei – da går resten ofte av seg selv.

 

 

Ett trygt og levende idretts Tromsø

Voksne må forstå idrettsglede på barns premisser

By | Innlegg | No Comments

 

Lørdag 18. november arrangerte Redd Barna, FN Sambandet og Tromsø Idrettsråd Barnas Dag i Skarphallen. Hovedfokus var Barnekonvensjonens bursdag med spesielt fokus på retten til en fritid for alle barn. Barnas Dag er et samarbeidsprosjekt hvor vi i fellesskap fronter vårt felles mål, nemlig retten til en fritidsaktivitet for alle. Over 80 prosent av barn under 12 år deltar i idretten, men det fins fortsatt mange utsatte barn som av ulike grunner blir stående utenfor dette fellesskapet. Disse barna trenger idretten kanskje mer enn noen andre.

Det ble en fantastisk dag. Glade og nysgjerrige barn på jakt etter nye opplevelser, og kanskje ble det vekt ekstra interesse for en spesiell aktivitet. Vi hadde invitert mange av de idrettene som ikke får mye spalteplass i media, men som er like viktige som de største idrettene. 15 ulike idrettslag viste seg frem med både utstyr og ferdigheter, lot barna få prøve, og hadde trenere tilstede som snakket med foreldre og barn. Rundt 400 barn med sine foresatte hadde tatt turen denne lørdagen. De fikk også se både FN filur og TV kråka. Aktivitetsguidene hadde også stand, og over 20 nye familier ble registrert med behov for ei hånd å holde i inn i vår mangfoldige idrettsby.

Vårt mål om et trygt og levende idretts- Tromsø gir gevinster langt utenfor selve idrettsdeltagelsen, både for familien som helhet – men også for storsamfunnet. For familien fra Syria er det viktig at fritiden fylles med både aktivitet og de godene et bredere sosialt nettverk gir. En arena for språk, læring av norsk kultur, og ikke minst tanker om ivaretakelse av egen helse. Inkludering i idrett er på denne måten både sosial utjevning og forebyggende folkehelse. I Tromsø kommune har vi over 130 ulike idrettsklubber som hver uke tilrettelegger for aktivitet og meningsfull fritid for barn og unge. En verdi vi ikke på noen måte kan ta for gitt. Idrettsglede og aktivitetsglede er nettopp kjernen med barneidrett. Barna som opplever at det tilrettelegges for gode og aktive opplevelser samtidig som barneidretten skal bygge mennesker- hvor også evne til å takle motstand er en del av denne grunnmuren. Hvem av disse barna som mange år senere viser seg å ønske ville satse på sin idrett vet vi ingenting om. Jeg syns da det er fullstendig skivebom at overskriften i ITromsø til bilde av en aktiv og lekende 2 åring blir: «Kommende bandystjerne?» Det må gå an at våre barn får tid og rom til å utvikle sine grunnleggende bevegelser, og etter hvert drive aktivitet og idrett uten å få voksenforventninger tredd nedover seg. Vi vet mye om at disse tidlige og høye forventningene dessverre ødelegger idrettsglede og kanskje også fremtidige idrettskarrierer for barn og ungdom. Så kjære journalister, dere har også et ansvar for at Tromsø blir et trygt og levende idretts- Tromsø for alle- uansett hvem og hvilket nivå det drives på. Vi har som by mye å tjene på at lokalmiljøene blomstrer av aktivitetstilbud. Ikke bare idrettslige, men også den generelle frivilligheten som korps, kor og speider for å nevne noen. Vi ønsker barn og unge som trives i felleskap med hverandre, og som vil skape noe. Om dette er en retning vi verdsetter må vi skape det handlingsrommet hvor vilje og motivasjon dannes hos det enkelte barn, og ikke gjennom forventninger skapt av utålmodige voksne. Tromsø skal være et godt sted for barn å vokse opp. Så vær så snill, ikke ta dette for gitt. Da må vi også la barn få være barn – på barns premisser og ikke på voksenmåten.

 

 

 

 

 

fotballdommer

Også fotballdommerne vokser i den jorda de står i

By | Innlegg | No Comments

Vi vet alle at dommerrollen i fotball er en utsatt posisjon. Historiene i media og egne opplevelser har vist hvordan foreldre, trenere og til dels spillere kan finne på å sjikanere unge mennesker ut av denne viktige rollen. Noen dessverre for godt. Kanskje til og med før unge dommere har fått startet sin dommerkarriere for fullt. Ikke alle vet om dette er noe de ønsker å satse på, eller gjøre mye av, og da må vi også her tillate at folk prøver. La det være lov å være ny. Et aktivt fotballmiljø, og kamper på alle nivå krever dommere, i alle kategorier; klubbdommere, rekrutteringsdommere, kretsdommere og dommere i divisjonssystemet. Sannheten er ganske enkel – ingen dommer, ingen kamp! Behovet for dommere har vist seg være stort de senere årene, og det har til og med vært truet med at man må kutte ned på antall kamper om ikke dommerrekrutteringen fungerer.

I går dømte min mellomste sønn på 17 år sin første 11- er kamp. Kamp nr. 2 i karrieren som kretsdommer, hvor den første var en 7- er kamp. I går valgte jeg som mor topptur i finværet, og satset på at det var andre voksne der som kunne ivareta han om han hadde behov. Omsorgen min måtte komme noen timer etter kampen denne gangen. I den grad han ville trenge noen. Men som han med rette sa:

– det e jo til syvende og sist bare en fotballkamp, de kan jo ikkje ta livet av meg heller.

Jeg støttet han i dette og syns det var en grei innstilling inn på en arena som kan være svært tøff i muntlig forstand. Da vi stoppet utenfor en av de største arenaene i byen en halvtime før kamp, så jeg at han var både spent og forventningsfull. Jeg tror han grudde seg litt også. Stor bane, offsideregel og større krav til han plasseringsmessig. Mye å tenke på med andre ord.

Jeg satset på at opplevelsen i denne kampen uansett ville løfte han, både som dommer og som menneske. Jeg skal innrømme jeg tenkte mye på han underveis på skituren, og håpet han ikke skulle bli offer for en dommerbehandling som jeg både har sett med egne øyne og lest om i media.

Gleden var derfor stor når jeg kom hjem og fikk snakket med han. Dvs. han ringte underveis også, og da hørte jeg på stemmen at dette hadde gått greit. Senere på kvelden fikk vi snakket litt mer om det. Han fortalte om offsidene han burde dømt på, og frisparkene han skulle gitt. Likevel var helhetsopplevelsen fortsatt av den art at dette kunne skje igjen. Dette kunne han gjøre igjen. Som mor var jeg glad for å høre det. Det som likevel jeg ble aller mest glad for var at han fortalte at trenerne på begge lag hadde kommet og snakket med han i etterkant og gitt han noen tips. Han kalte det det til og med for veiledning, og hadde ikke opplevd dette som hverken kjeft eller sjikanering. Men med et oppriktig ønske om å hjelpe en nybegynnerdommer. Fantastisk i mine ører, og for noen kloke voksne som tok denne tilnærmingen til den unge dommeren. For en ung fotballdommer kan det motsatte være ganske overveldende, og kanskje for noen avgjørende for om dette er noe du orker være med på. Sinne og kjeft fra godt voksne menn – til og med for noe du frivillig har valgt å være med på kan ikke være annet enn ett ran av dommermotivasjonen fra unge mennesker.

Så all honnør til disse kloke trenerne på disse to G14 lagene som tok den konstruktive dialogen med dommeren, som til og med ble oppfattet som veiledning. Tusen takk, han har ikke dømt sin siste kamp.

17619284_10154514665221275_1969619725_n[1]

Kan inkludering i idrett bli stigmatisering i praksis?

By | Innlegg | No Comments

Barnefattigdommen i Norge er dessverre økende, de siste tallene viser opp mot 92 000 barn i Norge i denne kategorien. Fattigdom i Norge er ikke først og fremst mangel på klær, bolig og mat. Den største konsekvensen er manglende mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, som f.eks. idrettsaktiviteter. Fattigdom i Norge betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn. Hundrevis av familier som lever på lavinntekt over lengre tid bor i Tromsø kommune, og noen av disse kanskje i ditt nabolag. Å oppleve dårligere råd i hverdagen er i utgangspunktet en situasjon vi alle kan komme opp i, om det er arbeidsledighet, sykemelding, skilsmisse eller andre grunner for at inntekten reduseres eller i verste fall uteblir. Dette er en situasjon som legger sterke føringer på dagliglivets innhold. Spesielt sårbart er dette i familier med barn. Vi vet i dag at fattigdom ofte går i arv, og at det er viktig å komme tidlig inn med kompenserende tiltak eller aller helst bryte denne utviklingen. Hverdagen for noen av disse sårbare barna kan være svært tøff, som i tillegg til å leve med lavinntekt har foresatte som sliter med ulike utfordringer som psykiske lidelser og rus. En hverdag hvor ikke alltid barns beste er i fokus.En annen stor gruppe i denne lavinntektskategorien er våre nye tromsøværinger. Å tilegne seg nytt land, ny kultur og nytt språk tar tid. Uavhengig av hvilke utfordringer som gjelder, er verdien av en meningsfull fritid for disse barna som f.eks. idrettsdeltagelse svært viktig, og for noen livsviktig.

I Tromsø er vi sluttet å snakke om inkluderingsklubber. Idrettens egen visjon IDRETTSGLEDE FOR ALLE viser en tydelig retning for hele idretten. For de aller fleste klubber fins det allerede medlemmer/ kommende medlemmer fra disse lavtlønnsfamiliene. Vi ønsker at alle våre klubber skal ha et forhold til inkludering i sin klubbhverdag. I følge levekårsundersøkelser vet vi også at noen av bydelene er spesielt sårbare i forhold til dette, men utfordringen bør likevel eies av alle nærmiljø der det bor barn. Ja, det koster å være med i idrett – det er i det hele tatt svært få aktiviteter som ikke koster penger å delta i i Norge i dag.

I enkelte idretter og klubber er kostnadene enorme, og det er ikke tvil om at idretten selv må ha en bevisst holdning til økonomi i klubbhverdagen. Jeg vil likevel påstå at for de aller fleste foresatte er det ikke mye å betale noen få tusenlapper for at barnet ditt store deler av året, flere timer hver uke får tilbud om en meningsfull fritidsaktivitet i lag med andre. En aktivitet som er både viktig for helsa og generell trivsel. Det er voksne tilstede, tydelige og omsorgsfulle trenere som engasjerer seg i barns hverdag og utvikling. Det handler om å skape gode oppvekstvillkår for vår neste generasjon. For noen av disse barna blir idretten også en mulig karrierevei.

Hva gjør vi når foresatte ikke betaler regningene og ikke møter opp på dugnad? Spørsmålene blir fort mange.

  • Skal barna ha en plass på lik linje med andre, og hvem skal egentlig betale for deltagelsen?
  • Skal idrettslaget arrangere ekstra dugnad for å betale for de?
  • Vet vi egentlig hvem det er?
  • Er det betalingsvilje hos foresatte, eller er det evnen?
  • Skal vi kanskje tilby de lavterskeltiltak som er gratis – betalt av det offentlige?

Skal idrettslederne identifisere dem – peke på hvem som skal få dekt sine utgifter og hvem som ikke får?

Idrettsledere har ofte stort hjerte, og kan nok peke rett i mange tilfeller – men likevel en praksis jeg er redd ikke er bærekraftig på sikt. Jeg er opptatt av at de rette barna i de rette familiene får den hjelpa de trenger. Da tror jeg også vi må ha et offentlig system som ivaretar dette på en mer målrettet og langsiktig måte enn at idretten skal eie denne utfordringen alene.  NAV Tromsø, som de senere årene har hatt fokus på barnefattigdom, har gjort en fantastisk jobb. De har utbedret sine retningslinjer for hva familier med rettigheter hos NAV kan få dekt av fritidsaktiviteter for barna. Her mener jeg mange NAV- kontor har mye å lære. Burde det kanskje i større grad øremerkes midler til å dekke fritidsaktivitet for barna i disse sårbare familiene? NAV, bedre enn noen andre, kjenner disse familiene og kan sørge for at de rette barna får dekt kostnadene og dermed en likeverdig deltagelse på arenaen hvor alle de andre er.

Mange tror at å utarbeide lavterskeltilbud er en god måte å integrere på. Her i Tromsø er lavterskel definert som et tilbud du kan være med på om du har lyst på mer egenorganisering, mindre krav til oppmøte og du ønsker bare være i aktivitet i lag med andre uten tanke på at det skal føre til noe mer. Mer uforpliktende kan vi si. Med det enorme frafallet vi ser i ungdomsidretten er utvikling av slike tilbud kanskje viktigere enn noen gang. Jeg blir oppriktig glad i hjertet når f.eks. Blåmann i.l med Odd Børge Lunde Hansen i spissen bygger anlegg for skating i sitt nærmiljø. Fantastisk tilbud for mer egenorganisert aktivitet, og som har stor betydning for den enkelte gjennom bl.a. utvikling av bevegelsesgrunnlag, en sunn og robust kropp og som forebygging for god psykisk helse. Ønsket om slik type aktivitet kommer ikke nødvendigvis fra noen spesielle grupper, men på tvers av både økonomi, etnisitet og alder. Lavterskeltilbud har åpenbart sin misjon for mange, på samme måte som den ordinære idrettsdeltagelsen har det. Poenget er at begge tilbudene skal være en mulighet for alle som ønsker.

Regjeringen lanserte i fjor Fritidserklæringen som i seg selv er et fantastisk mål forankret i FNs barnekonvensjon. Alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre. Erklæringen ble skrevet under av NIF og mange ulike organisasjoner. Men dog uten kanskje den beste medspilleren i denne kampen: UTEN NAV. Ikke engang på reservebenken er de plassert. Jeg vet ikke grunnen, kanskje var de ikke god nok for laget, men jeg skjønner ikke hvordan denne kampen skal kunne vinnes uten deres spisskompetanse på banen.

I Tromsø har vi et samarbeid hvor NAV ivaretar barna i lavtlønnsfamilier. NAV dekker bl.a. medlemskontigent og treningsavgift. Sånn burde det være overalt, uavhengig om du bor i Tromsø, Bodø eller Målselv. I noen kommuner vet jeg familiene får beskjed om å betale dette av stønaden de får til livsopphold. Jeg er livende redd det er barna som taper når familiens allerede knappe ressurser skal fordeles på hverdagsutgiftene.             Flyktningetjenesten har også gode ordninger for de barna som de har ansvar for. For de barna som faller utenfor NAV og Flyktningetjeneste har vi lansert SOLIDARITETSFOND, hvor Kvaløya Sportsklubb er foregangsklubb her i Tromsø. Kvaløyfondet som de valgte å kalle det, med Sebastian Henriksen som pådriver, en ung mann tross sin unge alder er et forbilde når det gjelder politisk og idrettslig engasjement med både hjerte og hode påkoblet. Å opprette solidaritetsfond i klubb er å vise utvidet samfunnsansvar. Klubben setter av midler til et fond medlemmene kan søke støtte fra. Vi ønsker også at næringsliv skal kunne bidra inn i et slikt fond. Egne retningslinjer er utarbeidet, og jeg føler meg trygg på at også dette fondet vil ivareta barn som trenger det på en god måte. Nylig fikk Kvaløya sportsklubb midler fra Ishavskraft til sitt Kvaløyfond. På sikt ønsker vi at alle våre klubber i Tromsø kommune skal opprette dette, som på denne måten kan bli en del av idrettens bidrag for å motvirke barnefattigdom. Sammen ønsker vi å være handlekraftig og målrettet i forhold til våre mest sårbare barn i Tromsø kommune. Vi ønsker ikke en idrett og et samfunn som sier at tirsdagene trener de med fattigdomsproblematikk, eller egne trening for innvandrere og de får det gratis – mens vi andre trener torsdagene. I fjor fikk vi i Tromsø Idrettsråd avslag på vår søknad fra Barne, Ungdoms og Familiedirektoratet på aktivitetsguideprosjektet vårt. Et prosjekt som kort kan beskrives som hverdagsintegrering opp mot den enkelte familie, og som i 2016 rekrutterte 80 nye barn inn i idretten. Avslaget var begrunnet med at i føringene stod det at prosjekter hvor ordinær deltagelse i idretten ikke var berettiget stønad. Vi var både sjokkerte og lei oss på våre barns og families vegne. Betydde det at om vi hadde søkt om et spesielt tiltak for fattige, eller en annen gruppering som lett stigmatiseres i samfunnet så hadde vi kanskje fått innvilget vår søknad? Vi klagde, og med hjelp av ett tverrpolitisk engasjement av våre flotte nordnorske stortingspolitikere fra SV, Høyre og Fremskrittspartiet ble disse føringene endret november 2016. Nå venter vi på svar på ny søknad, og da en videreføring av aktivitetsguideprosjektet.                                                                                            Våre aktivitetsguider tar dialogen med de foresatte, forklarer og veileder inn i en frivillig idrettsverden det er viktig alle foresatte forstår verdien av, men også de forpliktelsene dette innebærer. Barne- og ungdomsidretten i Norge er foreldredrevet, det må vi ta på alvor også når vi rekrutterer nye grupper inn. Nærarbeid vil jeg kalle det, noen ganger på norsk, men ofte på arabisk, somalisk eller tigrinja. Vi søker ivareta alle våre barn, som ønsker å drive med idrett, bosatt i Tromsø kommune. Fargerik fotball og blendahvit idrett er begreper utgått på dato – det er ikke dette det handler om.

Våre sårbare barn og unge skal få en likeverdig mulighet til å være på den samme arenaen som de andre. Uavhengig om du ønsker lavterskelaktivitet eller deltagelse i ordinær idrett. I iveren etter å inkludere er balansen svært viktig, da du fort kan skape et system som virker mer stigmatiserende enn inkluderende. Vi vil at våre barn skal inn på den samme banen, ha den samme størrelsen på ballen, de samme leggbeskytterne for å beskytte i taklingene, og aller viktigst – den samme draktfargen som de andre – en del av laget. Det er inkludering.

 

img_2729

Skal vi frata ungdom drømmen om en toppidrettskarriere?

By | Innlegg | No Comments

Tanken på å lykkes i idrett er en tanke som får tusenvis av ungdommer og unge voksne i Norge til å ofre mye av det mange av oss kaller ungdomstiden. Timer, dager, uker og år blir brukt på trening, sosialt fellesskap med likesinnede og jakten på de gode idrettsopplevelsene. Betydelige ressurser brukes i denne prosessen, både menneskelige og økonomiske. Noen få lykkes til fulle gjennom ønskede resultater som i neste omgang bringer dem over i en ny klasse – toppidretten. Andre opplever ikke at denne satsingen gir tilbake i samme monn som det ofres, og gir opp etter hvert. Felles for dem alle er likevel troen og drømmen om å ta steget for alvor inn i blant de beste.

På tv -sendingene fra åpningsrennet i langrenn fra Beitostølen ble det sagt at om lag 200 mannlige langrennsløpere i Norge lever og satser som toppidrettsutøvere. Mange av disse siste års juniorer og ennå ungdommer. Stadige forbedringer og fornyede gode opplevelser i idretten sørger for at noen tar stegene helt frem. Lite er mer både sjarmerende og inspirerende enn ungdom som tror på drømmen sin og jobber hardt for å nå denne. Disse drømmene kan både være innen utdanning, kultur, eller idrett. Jeg vil si det er en ungdoms privilegium å drømme om en framtid. Realitetsorienteringen sørger ofte erfaringene, de voksne og systemene for, når og om tiden er inne. Ved siden av disse ungdommene på jakt etter å oppnå sine drømmer, kloke tålmodige voksne som både forstår ungdom og toppidrett. Om denne prosessen er god, kan verdien av dette bli en viktig bærebjelke for den enkelte ungdom resten av livet. Uavhengig om det betyr en toppidrettskarriere eller ikke. Både aktiviteten i seg selv, men spesielt veien dit har en viss overføringsverdi til andre deler av livet. Å tro på seg selv, vilje til å ofre noe og ikke minst ønsket om å lykkes. For er det en ting som er sikkert, er det at skal du lykkes krever det bl.a. en alvorlig dose disiplin, selvledelse og tålmodighet. Verdier du kommer langt med når du skal designe eget liv uavhengig av idretten.

Jeg stusser når enkelte mener at for våre unge lovende utøvere er det kun NTG som kan og skal bane vei for en fremtidig toppidrettskarriere. En privatskole med titusenvis av skolepenger som inngangsbillett. Det betyr bl.a at for flesteparten av de barn og unge jeg jobber med er en toppidrettskarriere da helt uaktuelt, da pengeboka til mor og far uheldigvis eller tilfeldigvis er for slunken. Tilfeldigvis fordi vi alle kan havne i en økonomisk krevende periode. Du kan bli skilt, permittert eller få ett langvarig sykdomsopphold som gjør den økonomiske hverdagen din vanskelig. For andre er de uheldigvis født inn i en situasjon med foreldre som av ulike grunner er ekskludert fra arbeidslivet, eller tilfeldigvis er ett av flere barn i en familie med bare en forsørger. Bare i Tromsø viser tallene fra NAV at 791 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt. Vi vet også det er mange barn i familier som lever på sosialhjelp og barn som lever i familier med offentlige overføringer. I tillegg til disse barna er det mange familier i gråsonen som bl.a. har store boligutgifter og som sliter med å få det til å gå rundt i hverdagen. Alle disse helt ute av stand til å betale inngangsbilletten til en toppidrettsdrøm om NTG skal være den eneste veien.

Er vi kommet dit at pengeboka skal bestemme hvem som skal få mulighet til å satse på sin idrett, og ikke treningsiver, ambisjoner og et angivelig talent i de viktige ungdomsårene? Er det de voksne sin rolle å frata disse ungdommene sin tro og drøm om å dyrke sin lidenskap til det fulle? Er drømmen om å nå toppidretten blitt bare for de få?

Jeg er ikke mot NTG, men jeg er helt imot at noen tar et eierskap til de mulighetene våre idrettsungdommer skal ha. Som de fleste vet, er toppidretten ett trangt nåløye, men hittil har dette vært en mulighet og en drøm de fleste kan ta del i. Alt er mulig om – du bare vil det nok – hardt og lenge. Uavhengig av om du kan betale for et opphold på NTG eller ikke, er muligheten der. La ikke pengboka bli den eneste premissleverandøren for drømmen om en toppidrettskarriere for våre unge. Det har vi faktisk ikke råd til som samfunn.