All posts by Britt Leandersen

Idrettsglede er å høre til en plass

By | Innlegg | No Comments

Vi har en målsetning om èn idrett, men må erkjenne at vi fortsatt har en vei å gå. Skal vi klare å løfte flere barn og unge med funksjonsvariasjoner inn i idrettsaktivitet og fellesskap, er ikke dette noe den frivillige idretten kan gjøre alene.

Nylig kunne vi lese om 9 år gamle Emil som gleder seg til å gå på idrettskarusell en gang i uka. Vi fikk høre om det å få på seg treningsklærne, møte andre barn og få være i aktivitet i et positivt miljø. Et idrettsfellesskap er bevegelsesglede, nysgjerrighet, mestring – og ikke minst smil. Å få oppleve idrettsglede på egne og andres ulike premisser og forutsetninger er en verdi i seg selv. Å få leke i lag på tvers av forskjeller gir læring jeg tror er helt grunnleggende. I vår utålmodighet i idretten, og i samfunnet ellers – hvor vi stadig vekk fremmer utvikling gjennom å kategorisere og sette i bås – har vi kanskje glemt hvilke muligheter mangfold faktisk gir?

Retten til tilrettelagt idrett

FNs barnekonvensjon og retten til en fritidsaktivitet gjelder absolutt alle, også barn med funksjonsvariasjoner. Dette inkluderer barn og unge som har nedsatt bevegelsesevne og sitter i rullestol, slik som Emil, eller som har andre funksjonsnedsettelser som krever tilrettelegging.  

Paraidrett omfatter idrett for mennesker med bevegelses-, syns-, hørsel- og/eller utviklingshemming. Det skal være de samme mulighetene innenfor idretten for alle, uavhengig av hvem du er. I Norge er idretten samlet under samme paraply, og vi har en målsetning om én idrett. Vi må samtidig erkjenne at vi fortsatt har en vei å gå. Skal vi lykkes må vi i felleskap ville det nok. Ta oss tid til det. Finne løsninger. Åpne for nye samarbeid. Gruppen av barn og unge med funksjonsvariasjoner er like mangfoldig som enhver annen gruppe, med ulike behov og forutsetninger. Her kan nevnes; grader av funksjonsvariasjon, ulike behov i forhold til utstyr og hjelpemidler, ulike ønsker om aktivitet og aktivitetsnivå, ulike forutsetninger for å fremme og motivere for aktivitet i familien, ulik grad av motivasjon hos den enkelte og ikke minst ulike økonomiske og kulturelle barrierer. En kompleks og sammensatt utfordring. Med økt synlighet, og flere og sammenfattede virkemidler er målet å løfte idrett og aktivitet hos barn og unge med funksjonsvariasjoner i Tromsø kommune.

Veien inn krever samarbeid

Hvordan når vi de som ikke deltar, men som kan tenke seg en fritidsaktivitet? Vi har ingen nøyaktige tall over hvor mange med funksjonsvariasjoner det er i Tromsø kommune. Ved siste idrettsregistrering var det registrert rundt 60 parautøvere totalt i Tromsø kommune. I tillegg vet vi at det finnes flere aktive som ikke er registrert som parautøvere. Det vi også vet er at det finnes barn og unge som sitter hjemme uten fritidsaktivitet. Vi vet også at korona har gjort situasjonen til mange med funksjonsvariasjoner verre gjennom blant annet økt isolasjon. Vi trenger å vite mer om hvordan vi når dem og hvordan vi gjør veien inn i idretten lettere for de som ønsker det. Vi har ikke for mange paraidrettstilbud per i dag, men samtlige idrettslag melder at de har plass til flere. Skal vi klare å løfte flere barn og unge ut i idrettsaktivitet og inn i fellesskap er ikke dette noe den frivillige idretten kan gjøre alene. Denne sammensatte utfordringen trenger også sammensatte løsninger og samspill i arbeidet.

I januar kom Norges Idrettsforbund med en ny helhetlig strategiplan for paraidrett. Et rammeverk for å legge bedre til rette for rekruttering, deltakelse, utvikling og mestring, og – for dem som ønsker det – prestasjoner på toppnivå. Dette rammeverket innebærer også samarbeid med offentlige aktører og andre med tanke på grunnleggende forutsetninger for aktivitet for denne gruppen, som for eksempel aktivitetshjelpemidler, tegnspråktolk, ledsagerordninger og transport.

Aktivitetsguide som modell

Vi har tidligere erfart at veien inn i idretten for barn og unge i flyktninge- og innvandrerfamilier var for lang og kronglete. Siden satsingen på aktivitetsguide startet i 2014 har vi rekruttert 600 barn og unge til idretten i Tromsø. Et arbeid som nå er nasjonalt. Veien inn i idretten har blitt kortere gjennom nærarbeid, direkte dialog med de ulike familiene, gjennom å vise hvilke muligheter som finnes og bistå med sosial støtte og motivasjon. Kanskje er denne metodikken også en farbar vei for barn og unge med funksjonsvariasjoner? Ved å bli bedre kjent med den enkelte vil vi kanskje også kunne tilrettelegge for flere tilbud eller veilede inn i en ønsket aktivitet. Dette kan være tilrettelegging og integrering i allerede eksisterende idrettstilbud, eller et rent paratilbud. Spørsmålet for den enkelte er og blir – hva ønsker du, og hva kan vi få til i fellesskap?

Hva muliggjør deltagelse?

For å få dette til trenger vi også å bli kjent med systemet rundt som kan muliggjøre deltakelse for barn og unge med funksjonsvariasjoner. Hvem sørger for transport der det ikke er på plass? Hvem betaler for ledsager der det er nødvendig? Hvor får vi tak i egnede aktivitetshjelpemidler? Kan utstyrsbasen TURBO – et fantastisk tilbud – også ta inn aktivitetshjelpemidler i sin utlånsordning? Dette er blant innspillene vi har gitt Tromsø kommune. Dette er utstyr som ofte er dyrt. Selv om en del av dette utstyret må spesialtilpasses den enkelte, finnes det også en del utstyr som flere kan få glede av. Dersom vi klarer å motivere flere med funksjonsvariasjoner til å være i aktivitet ved å få testet utstyr en helg eller uke, kan dette ha stor betydning både for den enkelte, for idretten og for samfunnet. Vi må bare vise mulighetene.

Denne våren har vi for første gang utarbeidet en oversikt over de paratilbudene som finnes i Tromsø; en egen liten brosjyre som både finnes i papirformat og på nett. Planen er at denne brosjyren skal oppdateres hvert halvår. I mai arrangerer vi også dialogmøte med dette som tema, for å tenke litt høyt i lag på arbeidet fremover.

Hva er vel vakrere enn glade barn? Vi trenger alle noe å se fram til. Små eller store begivenheter. Å vite at noen ser deg, noen bryr seg, og at noen heier på deg er grunnleggende for oss alle, uavhengig av hvem vi er. Tromsø Idrettsråd håper at vi etter hvert kan melde om flere tilfeller som Emil, som gleder seg over være endel av et idrettsfellesskap.

Verdien av ditt bidrag

By | Innlegg | No Comments

Verdien av ditt bidrag

Frivillighet er ingen selvfølge. Etter to år med pandemi er frivilligheten satt på prøve.

I selveste frivillighetens år melder idretten, andre frivillige organisasjoner og kulturlivet om utfordringer med å skaffe nok hender og føtter for å opprettholde og gjennomføre både idrettsaktiviteter, arrangementer og festivaler. Vi trenger deg. Noen har kanskje et veldig behov for å realisere egne planer og prosjekter etter år med nedstenging og inneliv. Forståelig kanskje, i hvert fall på kort sikt. Samtidig så vi tegnene på en viss frivillighetsslitasje også før pandemien. Summen av frivillighet utført av for få kan fort bli et nummer for stort.  Om dette fortsetter kan den tapende part fort bli våre små og store verdifulle felleskap som i stor grad er byggesteiner i vårt samfunn. Ulike felleskap som lever på hvert enkelt sine små og store bidrag for en felles stor tanke. Idretten er en av de, en viktig fritidsarena for mange barn og unge.

Frivilligslitasje

Den årlige, nasjonale spørreundersøkelsen Frivillighetsbarometeret måler innbyggeres holdninger og atferd når det gjelder frivillighet. Frivillighetsbarometeret viser en tydelig nedgang i frivilligheten under pandemien. Samtidig som færre har gjort frivillig arbeid under pandemien, viser undersøkelsen at det er mange flere som kunne tenkt seg å gjøre frivillig arbeid for en sak de er opptatt av. Jeg håper fritidsarenaen for barn og unge er en nok viktig sak vi voksne vil prioritere. Bak de ulike barne- og ungdomstilbudene som driftes på ettermiddag/ kveld ligger det mange timers arbeid. Timer som for mange er usynlige, utført av frivillige. Oppgaver som generell klubbdrift og koordinering, planlegging og drift av idrettsanlegg , økonomiansvar i en krevende tid både for idrettslag og mange familier, i tillegg til å sørge for tilstrekkelig antall trenere og aktivitetsledere. En felles innsats for en meningsfull fritid. Det er alarmerende å høre om idrettslag og små kommuner hvor idrettsaktiviteten er lagt død etter pandemien. Hva vil skje med trivsel for de som bor der, og hva vil dette gjøre med oppvekstvillkårene for barn og unge som vokser opp der?

En vinn-vinn situasjon

Vi trenger å mobilisere og løfte verdien av hvert eneste bidrag til fellesskapet gjennom medlemskapet i en frivillig organisasjon, spesielt for våre barn og unge. I våre små og store møter med de som er ny i idretten, og kanskje også ny i Norge fremhever vi ofte barne- og ungdomsidretten som en stor samfunnsdugnad. Barns beste handler blant annet om å tilrettelegge for aktivitet der barna bor. En aktiv og meningsfull fritid for våre barn og unge handler om hvilket samfunn vil vi ha. Deltagelse i idrett må i stor grad sees gjennom et familieperspektiv som betyr at du som foresatt har en viktig rolle, og både barnet ditt og idretten trenger ditt bidrag. Uansett størrelse og form.  De voksnes bidrag, og i særdeleshet foresatte som stiller opp og tar små og store roller for å skape gode idrettsfelleskap for barn og unge.  Å være medlem i en medlemsbasert organisasjon innebærer at du er bidragsyter inn i ett fellesskap. En vinn-vinn situasjon. Som frivillig får du muligheten til å bli bedre kjent med barnet ditt, vennene og deres foresatte, og du får være med å påvirke miljøet – noe som også betyr mye for barnet ditt. Du er til stede. Som foresatt kan du oppleve og dele store og små øyeblikk med barna på idrettsarenaen. Du blir også en viktig og aktiv del av å bygge motstandskraft hos barna når det trengs.

De voksnes bidrag

På idrettens mange møteplasser skapes fellesskap utfra felles interesse. En møteplass for utvikling av ulike ferdigheter, som er viktige i idrettssammenheng, men også ferdigheter som er viktige i samfunnet generelt. Vi blir kjent med oss selv og andre, utvikler vennskap, men vi lærer også å tåle hverandres ulikheter. Dette fellesskapet kan ikke kjøpes, men må bygges og etableres av trygge, tydelige og omsorgsfulle voksne som bryr seg, og som ser verdien av barn og unges fritid og oppvekstvillkår. Voksne som ser verdien av å skape gode og trygge fellesskap. For å få dette til på best mulig måte er vi helt avhengig av at vi stiller opp, og i dette bildet må alle bidra.  Bidragene vil være ulike sett utfra forutsetninger, og som samfunn må vi tåle denne ulikheten. Men det er samtidig vår plikt å tilrettelegge for at alle kan bli en bidragsyter, etter evne og som ser verdien av å bidra i denne fellesinnsatsen. Enten det gjelder rollen som viktig foresatt, som vaffelsteker, trener eller som kasserer i det lokale idrettslaget.

Frivilligheten satt på prøve                               

De økonomiske utfordringene er blitt større for svært mange familier. Økte matpriser, drivstoffpriser og bompenger gjør en allerede krevende økonomisk hverdag for mange enda mer krevende. Dette gjelder også klubbhverdagen for mange idrettslag, som leder av Yngres avdeling i Tromsø IL, Øivind Hansen satte ord på i Nordlys for en tid tilbake. Idrettslag som tar et samfunnsansvar og bygger anlegg for aktivitet og dermed også påtar seg et betydelig økonomisk ansvar. Familier som ikke har økonomi til å prioritere barnas fritidsaktiviteter får fort et regnestykke som ikke går opp, heller ikke for samfunnet rundt er jeg redd. En klubbhverdag er alltid avhengig av tilstrekkelig med menneskelige ressurser, og regningene må betales. Jeg vil ikke spekulere i regnestykket om frivilligheten forvitres. Det er en skremmende tanke. Det sosiale regnestykket kan bli høyt om det blir færre som deler på kostnaden. Verdien av en aktiv og meningsfull fritid for våre barn krever at vi som voksne bidrar. Om vi skal få dette til, til barns beste, må vi jobbe aktivt for å få tilbake små og store bidrag for et levende og trygt idretts-Tromsø. Om vi vil ha Tromsø som en god by å bo i for barn og unge, så må vi voksne stille opp gjennom frivillig arbeid, en samfunnsdugnad til beste for samfunnet. Det er det som er verdien av ditt bidrag.

Den gode medspiller må være best innad i laget.

By | Innlegg | No Comments

I mange år har jeg jobbet med inkludering i idretten. Føler meg utrolig privilegert som har fått blitt kjent med fantastiske mennesker, fra hele verden. Foresatte som ønsker det beste for sine barn, i et nytt land, nytt språk og ikke minst en ny kultur og tradisjoner. De flere hundre barna vi over år har hjulpet inn i en ønsket idrett, basert på familieperspektiv i arbeidet.

Men jeg har også sett noe annet. Hvordan voksne mennesker, i noen miljøer, gjennom sin adferd kan sette i fare andre voksnes selvstendighet og andres rett til å ta valg.  Hvordan de kan styre andre gjennom sosiale mekanismer og sanksjoner, og kanskje også frarøve andre sin identitet.

For oss som har vokst opp på bygda kan vi kanskje kjenne igjen det såkalte «bygdedyret». De som holder oversikt og reagerer når en ikke holder seg innenfor rammene av det miljøet krever. Synlige og usynlige koder om hva som er forventet adferd i miljøet. Noen ungdommer kaller det for gatepoliti. På fagspråk ofte omtalt som negativ sosial kontroll. Det er sikkert flere navn på dette, jeg vil kalle det mobbing.

Mekanismene er ofte de samme, men konsekvensene kan utarte seg annerledes for den enkelte som utsettes for det. Noen isolerer seg, noen opplever de må velge bort deler av seg selv for å kunne være endel av sitt miljø, noen må flytte, noen blir alvorlig syke, noen må i verste fall bøte med livet.

Mobbing defineres som handlinger, eller mangel på handlinger, som hindrer opplevelsen:

–             av å høre til,

–             av å være en betydningsfull person i fellesskapet

–             og muligheten til medvirkning.

–             for en eller flere til å få ta en positiv plass/ delta i fellesskapet.

(Ingrid Lund 2017)

Tromsø kommune har i samarbeid med mobbeombudet i Troms og Finnmark satt i gang en stor satsning i kommunen som de kaller for Omni-modellen. Målet er at alle barn og unge som vokser opp i kommunen skal få oppleve å være en del av et trygt og godt oppvekstmiljø. Målet er å fremme trygge og gode fellesskap, hvor alle skal delta og få en opplevelse av å høre til. Det handler om å rette fokus på mobbing og utenforskap, og å ta et felles ansvar for å forebygge at barn og unge opplever det. Dette felles ansvaret skal vi voksne, i alle voksenroller, ta sammen. Barn og unge skal også ta sin del av ansvaret. Det handler om å spille på samme lag. Tromsø Idrettsråd har også blitt med i dette samarbeidet, og startet vårt eget arbeid med å skape en Omni-modell for idretten.

Når vi spør barn og unge, er de klar i sin tale. De ønsker seg trenere og voksne som har, og som tar, ansvar for å inkludere alle i det sosiale miljøet. Som ser deg for den du er, og tar godt imot deg.

Det er de voksnes hovedansvar å få dette til på en best mulig måte. Voksne her, er voksne bosatt i Tromsø. Uavhengig av hvem du er, du spiller en rolle for barn og unges oppvekstmiljø.

Vi voksne er barn og unges viktigste rollemodeller. Det vi sier og gjør, påvirker barn og unge. Skal vi jobbe sammen for å forebygge mobbing og krenkelser, må vi også se på oss selv og egne handlinger.

Hvordan reagerer du når noen du kjenner omgås noen du ikke syns om? Hva tenker du når du ser jenta som kler seg på en annen måte enn det som er forventet? Hva sier og gjør du når sønnen din forteller han har guttekjæreste?

Spurt på en annen måte. Er du en av dem som plutselig slutter å hilse på kjente? Er du en skaper eller en budbringer for stygge og usanne rykter om andre? Er du en som lett fordømmer andres valg, om det er klesstil, yrkesvalg, levemåte eller kjærlighet? Er du bedre på fordømmelse enn å skape dialog og forståelse?

I dag vet vi at mobbing og utenforskap medfører alvorlige konsekvenser. Å frata noen muligheter til å ta/ ha en positiv plass i fellesskapet kan i verste fall føre til både sykdom og til og med død. Å oppleve mobbing og utenforskap er alvorlig, og gir risiko for helse og trivsel, både på kort og lang sikt.

Tromsø er en liten internasjonal storby. Her er det mangfold og stor rikdom av folk. Det stiller noen krav til hver enkelt av oss. Vi må bygge felles trygghet om at vi vil hverandre vel og tåler hverandres ulikheter. Vi må behandle hverandre med raushet, som gjør at vi kan respektere ulikheter og nyanser hos hverandre. Samtidig skal vi ivareta respekten og verdigheten til den enkelte og de ulike miljøene.

Men viktigst: Ingen kan få ha rett til å ha en atferd som fratar andre muligheten til å høre til, ha en positiv plass i fellesskapet eller muligheten til medvirkning. Det er mobbing.

 

Du kan være inkludert på banen, men samtidig på sidelinja.

By | Innlegg | No Comments

I går ble det offentliggjort en ny rapport om inkludering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk idrett. Det som kom frem i media var lite oppløftende lesing, hvor de som har laget rapporten mener å ha funnet tendenser til strukturell rasisme eller diskriminering. En tendens til ekskludering istedenfor inkludering i idretten. Det pekes spesielt på manglende implementering av idrettens faktiske mål. Hvordan gjør vi det i praksis?

I Tromsø har vi jobbet målrettet med inkludering i idretten siden 2002, altså snart 20 år. Dette gjennom ordningen «Inkludering i Idrettslag» på oppdrag fra NIF og Kulturdepartement.  Forankring og målsetting i arbeidet ligger i idrettens egen visjon, Idrettsglede for alle, og målgruppene er barn og unge i lavinntektsfamilier og nye tromsøværinger. Et av de nye veivalgene som er vedtatt i NIF er nettopp inkludering, og visjonen viser klar retning på all aktivitet i regi av idretten.

Vi kan vanskelig se for oss barns deltagelse i norsk idrett uten å involvere foresatte i en eller annen grad/ form. Aktivitetsguide er en metodikk som fra første stund engasjerer og aktiverer de foresatte. En sosial investering gjennom støtte, veiledning og motivasjonsarbeid. Alt basert på dialog og kulturforståelse. Målet er at alle som ønsker idrettsdeltagelse skal få mulighet til det, uavhengig av hvem du er. Aktivitetsguide er etter vår mening den beste metodikken, som kvalifiserer minoritetsforesatte til å kunne forstå og bli en del av idrettsorganisasjonen og dermed også en del av storsamfunnet vårt. Norsk idrett er i stor grad drevet av foresatte, da skulle det bare mangle om det ikke også gjelder minoritetsforesatte. Om vi ønsker at idretten skal speile en mangfoldig befolkning må vi også anerkjenne at det krever en ekstra innsats når barrierene også er språk, kultur og tradisjon. Det handler ikke alltid om bare om å få betalt en regning. Vi må tenke og handle bredere om vi vil ha reell inkludering.

Det har vist seg komplisert å jobbe helhetlig med inkludering da tilskuddsordninger er svært sektorisert, og vanskeliggjør arbeidet med å ivareta den helhetlige inkluderingskjeden i idretten slik vi skulle ønske.  Så kan vi undres på om en slik sektorisert samfunnsstruktur også bidrar til å skape rom med få dører og for høye gjerder.

Det er bekymringsfullt når vi reduserer livsviktig holdningsarbeid og sosialt kompetansearbeid til enkeltstående tiltak og kampanjer. Vi trenger selvsagt å bli minnet på vårt samfunnsoppdrag eller hva vi ikke tolererer. Likevel er det det som skjer mellom kampanjene som er det viktigste. De siste årene har det vært fokus på uønskede hendelser innenfor idretten;

homohets, samehets, kjønnshets, seksuell trakassering, seksuelle overgrep, mobbing, vold, hets av unge fotballdommere og nå i det siste har fokuset vært på rasisme.

Uansett kampanje og tiltak koker det meste ned til egenadferden til hver enkelt av oss. Din egenadferd i din nærmeste omkrets. Vi må dyrke trivselen for alle involverte i idretten. Det nytter ikke være god på å forebygge samehets, om du samtidig godtar at gutta på trening kaller hverandre  – jævla homo, uten at du reagerer.

Idretten vil alltid speile det samfunnet vi er en del av, og som storebror i den frivillige verden hviler det også et ansvar på oss. Idretten lever på frivillighet, og uten de foresattes bidrag ville ikke barn og – ungdomsidretten hatt det omfanget det har i dag. Når rapporten viser, og det har tidligere rapporter også vist, at vi ikke har klart å engasjere minoritetsbefolkningen i idretten godt nok må vi også innse at inkludering i idretten skjer ikke bare på idrettsarenaen. Arbeidet starter hjemme hos de foresatte.

Du kan være inkludert på banen, men samtidig utenfor.

Trivselen er selve limet

By | Innlegg | No Comments

Trivselen er selve limet

Hva gjør at tusenvis av mennesker bruker årsverk av livene sine på frivillighet og ulønnet arbeid? Engasjement som kommer til uttrykk  gjennom synlige og usynlige dugnadsroller i idrett, korps, kor, teater og sanitetsforeninger for å nevne noe. Mennesker som møtes for å forstå, utvikle og lede i lag med andre. Ikke alltid bare hyggelige utfordringer, men også vanskeligheter som økonomi, oppmøtelister og tilsynelatende manglende interesse fra omverden. Det er gjerne de samme som engasjerer seg i idretten som og melder seg frivillig i korpset, FAU eller revygruppa. Vi kan identifisere en viss slitasje i frivilligheten, og tendensen er klar: Mange er engasjerte så lenge barna er aktive, mens de evigvarende ildsjelene i tykt og tynt er et sjeldnere fenomen. Målet for idretten er likevel at uansett hvor lenge du er med, skal du oppleve idretten som ett pluss i livet ditt.

For å opprettholde den brede og mangfoldige barne- og ungdomsidretten vi har i Norge, som bl.a. innebærer at 80 % av barn under 12 år er medlem i idrett , er vi 100 % avhengig av at voksne vil være en del av denne nasjonale dugnaden. En stordugnad for våre barns oppvekstvillkår. Å skape aktivitet er også å skape muligheter. Muligheter for: egenomsorg gjennom aktivitet, en idrettskarriere, å kjenne idrettsglede, å treffe nye venner, å få en meningsfull fritid osv. Disse mulighetene står for verdier som er svært viktige for å ha et godt liv og best mulig helse, både psykisk og fysisk. Både for individet selv og samfunnet for øvrig.

Det fokuseres mye på den enkeltes rettigheter og muligheter . Vi ser det bl.a. i idretten. Ambisiøse foreldre som tilrettelegger og organiserer barna nesten i hjel, uten nødvendigvis å forankre det gjennom et barneperspektiv. Kommer slik tilrettelegging alltid barna til gode?

For nøkkelpersonene i idretten kreves det både ryggrad og kunnskap for å stå imot krav og utålmodighet utenfra på en best mulig måte. Vi trenger frivillige i idretten som både har integritet og vet hva idrettens mål og verdier er, og konsekvensene av disse. Slike personer er uvurderlig.

Så hva skal vi lokke med, når vi ikke kan lokke med verken lønn eller noe annet? Jeg vil slå et slag for trivselen. Det må oppleves hyggelig å være med. Jeg lurer på om vi av og til glemmer denne enkle, men viktige målsettingen. På dugnaden, med spaden i skiløypa, på banen, i styrerommet, på flaskeinnsamlingen eller på planleggingsmøte for turneringen. Husker vi si hei, lage kaffe og ivareta hverandre også når vi som tilretteleggere møtes? Tar vi oss tid til å kunne trives, eller er agendaen så lang at vi glemmer å kjenne på hvordan vi har det med hverandre?

Det er utrolig mange hyggelige mennesker i idretten, som virkelig ønsker å gjøre en forskjell for barn, unge og voksne. Jeg vil vi skal huske på at også tilretteleggerne skal trives. Dyrk trivselen og husk vi er også ansvarlig for hvorfor folk skal gidde være med. Det er også inkludering. Smil, hils og si hei – da går resten ofte av seg selv.