ALLE INNLEGG

Vi har en målsetning om èn idrett, men må erkjenne at vi fortsatt har en vei å gå. Skal vi klare å løfte flere barn og unge med funksjonsvariasjoner inn i idrettsaktivitet og fellesskap, er ikke dette noe den frivillige idretten kan gjøre alene. Nylig kunne vi lese om 9 år gamle Emil som gleder seg til å gå på idrettskarusell en gang i uka. Vi fikk høre om det å få på seg treningsklærne, møte andre barn og få være i aktivitet i et positivt miljø. Et idrettsfellesskap er bevegelsesglede, nysgjerrighet, mestring – og ikke minst smil. Å få oppleve idrettsglede på egne og andres ulike premisser og forutsetninger er en verdi i seg selv. Å få leke i lag på tvers av forskjeller gir læring jeg tror er helt grunnleggende. I vår utålmodighet i idretten, og i samfunnet ellers – hvor vi stadig vekk fremmer utvikling gjennom å kategorisere og sette i bås – har vi kanskje glemt hvilke muligheter mangfold faktisk gir? Retten til tilrettelagt idrett FNs barnekonvensjon og retten til en fritidsaktivitet gjelder absolutt alle, også barn med funksjonsvariasjoner. Dette inkluderer barn og unge som har nedsatt bevegelsesevne og sitter i rullestol, slik som Emil, eller som har andre funksjonsnedsettelser som krever tilrettelegging.   Paraidrett

Verdien av ditt bidrag Frivillighet er ingen selvfølge. Etter to år med pandemi er frivilligheten satt på prøve. I selveste frivillighetens år melder idretten, andre frivillige organisasjoner og kulturlivet om utfordringer med å skaffe nok hender og føtter for å opprettholde og gjennomføre både idrettsaktiviteter, arrangementer og festivaler. Vi trenger deg. Noen har kanskje et veldig behov for å realisere egne planer og prosjekter etter år med nedstenging og inneliv. Forståelig kanskje, i hvert fall på kort sikt. Samtidig så vi tegnene på en viss frivillighetsslitasje også før pandemien. Summen av frivillighet utført av for få kan fort bli et nummer for stort.  Om dette fortsetter kan den tapende part fort bli våre små og store verdifulle felleskap som i stor grad er byggesteiner i vårt samfunn. Ulike felleskap som lever på hvert enkelt sine små og store bidrag for en felles stor tanke. Idretten er en av de, en viktig fritidsarena for mange barn og unge. Frivilligslitasje Den årlige, nasjonale spørreundersøkelsen Frivillighetsbarometeret måler innbyggeres holdninger og atferd når det gjelder frivillighet. Frivillighetsbarometeret viser en tydelig nedgang i frivilligheten under pandemien. Samtidig som færre har gjort frivillig arbeid under pandemien, viser undersøkelsen at det er mange flere som kunne tenkt seg å gjøre frivillig arbeid for en sak de

I mange år har jeg jobbet med inkludering i idretten. Føler meg utrolig privilegert som har fått blitt kjent med fantastiske mennesker, fra hele verden. Foresatte som ønsker det beste for sine barn, i et nytt land, nytt språk og ikke minst en ny kultur og tradisjoner. De flere hundre barna vi over år har hjulpet inn i en ønsket idrett, basert på familieperspektiv i arbeidet. Men jeg har også sett noe annet. Hvordan voksne mennesker, i noen miljøer, gjennom sin adferd kan sette i fare andre voksnes selvstendighet og andres rett til å ta valg.  Hvordan de kan styre andre gjennom sosiale mekanismer og sanksjoner, og kanskje også frarøve andre sin identitet. For oss som har vokst opp på bygda kan vi kanskje kjenne igjen det såkalte «bygdedyret». De som holder oversikt og reagerer når en ikke holder seg innenfor rammene av det miljøet krever. Synlige og usynlige koder om hva som er forventet adferd i miljøet. Noen ungdommer kaller det for gatepoliti. På fagspråk ofte omtalt som negativ sosial kontroll. Det er sikkert flere navn på dette, jeg vil kalle det mobbing. Mekanismene er ofte de samme, men konsekvensene kan utarte seg annerledes for den enkelte som utsettes for det. Noen isolerer seg, noen opplever de må

I går ble det offentliggjort en ny rapport om inkludering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk idrett. Det som kom frem i media var lite oppløftende lesing, hvor de som har laget rapporten mener å ha funnet tendenser til strukturell rasisme eller diskriminering. En tendens til ekskludering istedenfor inkludering i idretten. Det pekes spesielt på manglende implementering av idrettens faktiske mål. Hvordan gjør vi det i praksis? I Tromsø har vi jobbet målrettet med inkludering i idretten siden 2002, altså snart 20 år. Dette gjennom ordningen «Inkludering i Idrettslag» på oppdrag fra NIF og Kulturdepartement.  Forankring og målsetting i arbeidet ligger i idrettens egen visjon, Idrettsglede for alle, og målgruppene er barn og unge i lavinntektsfamilier og nye tromsøværinger. Et av de nye veivalgene som er vedtatt i NIF er nettopp inkludering, og visjonen viser klar retning på all aktivitet i regi av idretten. Vi kan vanskelig se for oss barns deltagelse i norsk idrett uten å involvere foresatte i en eller annen grad/ form. Aktivitetsguide er en metodikk som fra første stund engasjerer og aktiverer de foresatte. En sosial investering gjennom støtte, veiledning og motivasjonsarbeid. Alt basert på dialog og kulturforståelse. Målet er at alle som ønsker idrettsdeltagelse skal få mulighet til det, uavhengig av hvem du

Trivselen er selve limet Hva gjør at tusenvis av mennesker bruker årsverk av livene sine på frivillighet og ulønnet arbeid? Engasjement som kommer til uttrykk  gjennom synlige og usynlige dugnadsroller i idrett, korps, kor, teater og sanitetsforeninger for å nevne noe. Mennesker som møtes for å forstå, utvikle og lede i lag med andre. Ikke alltid bare hyggelige utfordringer, men også vanskeligheter som økonomi, oppmøtelister og tilsynelatende manglende interesse fra omverden. Det er gjerne de samme som engasjerer seg i idretten som og melder seg frivillig i korpset, FAU eller revygruppa. Vi kan identifisere en viss slitasje i frivilligheten, og tendensen er klar: Mange er engasjerte så lenge barna er aktive, mens de evigvarende ildsjelene i tykt og tynt er et sjeldnere fenomen. Målet for idretten er likevel at uansett hvor lenge du er med, skal du oppleve idretten som ett pluss i livet ditt. For å opprettholde den brede og mangfoldige barne- og ungdomsidretten vi har i Norge, som bl.a. innebærer at 80 % av barn under 12 år er medlem i idrett , er vi 100 % avhengig av at voksne vil være en del av denne nasjonale dugnaden. En stordugnad for våre barns oppvekstvillkår. Å skape aktivitet er også å skape muligheter. Muligheter for: egenomsorg gjennom aktivitet,

  Lørdag 18. november arrangerte Redd Barna, FN Sambandet og Tromsø Idrettsråd Barnas Dag i Skarphallen. Hovedfokus var Barnekonvensjonens bursdag med spesielt fokus på retten til en fritid for alle barn. Barnas Dag er et samarbeidsprosjekt hvor vi i fellesskap fronter vårt felles mål, nemlig retten til en fritidsaktivitet for alle. Over 80 prosent av barn under 12 år deltar i idretten, men det fins fortsatt mange utsatte barn som av ulike grunner blir stående utenfor dette fellesskapet. Disse barna trenger idretten kanskje mer enn noen andre. Det ble en fantastisk dag. Glade og nysgjerrige barn på jakt etter nye opplevelser, og kanskje ble det vekt ekstra interesse for en spesiell aktivitet. Vi hadde invitert mange av de idrettene som ikke får mye spalteplass i media, men som er like viktige som de største idrettene. 15 ulike idrettslag viste seg frem med både utstyr og ferdigheter, lot barna få prøve, og hadde trenere tilstede som snakket med foreldre og barn. Rundt 400 barn med sine foresatte hadde tatt turen denne lørdagen. De fikk også se både FN filur og TV kråka. Aktivitetsguidene hadde også stand, og over 20 nye familier ble registrert med behov for ei hånd å holde i inn i vår mangfoldige idrettsby. Vårt mål om et

Vi vet alle at dommerrollen i fotball er en utsatt posisjon. Historiene i media og egne opplevelser har vist hvordan foreldre, trenere og til dels spillere kan finne på å sjikanere unge mennesker ut av denne viktige rollen. Noen dessverre for godt. Kanskje til og med før unge dommere har fått startet sin dommerkarriere for fullt. Ikke alle vet om dette er noe de ønsker å satse på, eller gjøre mye av, og da må vi også her tillate at folk prøver. La det være lov å være ny. Et aktivt fotballmiljø, og kamper på alle nivå krever dommere, i alle kategorier; klubbdommere, rekrutteringsdommere, kretsdommere og dommere i divisjonssystemet. Sannheten er ganske enkel – ingen dommer, ingen kamp! Behovet for dommere har vist seg være stort de senere årene, og det har til og med vært truet med at man må kutte ned på antall kamper om ikke dommerrekrutteringen fungerer. I går dømte min mellomste sønn på 17 år sin første 11- er kamp. Kamp nr. 2 i karrieren som kretsdommer, hvor den første var en 7- er kamp. I går valgte jeg som mor topptur i finværet, og satset på at det var andre voksne der som kunne ivareta han om han hadde behov. Omsorgen min måtte komme noen timer etter kampen

Barnefattigdommen i Norge er dessverre økende, de siste tallene viser opp mot 92 000 barn i Norge i denne kategorien. Fattigdom i Norge er ikke først og fremst mangel på klær, bolig og mat. Den største konsekvensen er manglende mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, som f.eks. idrettsaktiviteter. Fattigdom i Norge betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn. Hundrevis av familier som lever på lavinntekt over lengre tid bor i Tromsø kommune, og noen av disse kanskje i ditt nabolag. Å oppleve dårligere råd i hverdagen er i utgangspunktet en situasjon vi alle kan komme opp i, om det er arbeidsledighet, sykemelding, skilsmisse eller andre grunner for at inntekten reduseres eller i verste fall uteblir. Dette er en situasjon som legger sterke føringer på dagliglivets innhold. Spesielt sårbart er dette i familier med barn. Vi vet i dag at fattigdom ofte går i arv, og at det er viktig å komme tidlig inn med kompenserende tiltak eller aller helst bryte denne utviklingen. Hverdagen for noen av disse sårbare barna kan være svært tøff, som i tillegg til å leve med lavinntekt har foresatte som sliter med ulike utfordringer som psykiske lidelser og rus. En hverdag hvor ikke alltid barns

Tanken på å lykkes i idrett er en tanke som får tusenvis av ungdommer og unge voksne i Norge til å ofre mye av det mange av oss kaller ungdomstiden. Timer, dager, uker og år blir brukt på trening, sosialt fellesskap med likesinnede og jakten på de gode idrettsopplevelsene. Betydelige ressurser brukes i denne prosessen, både menneskelige og økonomiske. Noen få lykkes til fulle gjennom ønskede resultater som i neste omgang bringer dem over i en ny klasse – toppidretten. Andre opplever ikke at denne satsingen gir tilbake i samme monn som det ofres, og gir opp etter hvert. Felles for dem alle er likevel troen og drømmen om å ta steget for alvor inn i blant de beste. På tv -sendingene fra åpningsrennet i langrenn fra Beitostølen ble det sagt at om lag 200 mannlige langrennsløpere i Norge lever og satser som toppidrettsutøvere. Mange av disse siste års juniorer og ennå ungdommer. Stadige forbedringer og fornyede gode opplevelser i idretten sørger for at noen tar stegene helt frem. Lite er mer både sjarmerende og inspirerende enn ungdom som tror på drømmen sin og jobber hardt for å nå denne. Disse drømmene kan både være innen utdanning, kultur, eller idrett. Jeg vil si det er en ungdoms privilegium å drømme

Karrieren i 3. divisjon er snart over. 20 år i fotballen har det blitt, fra den spede start da hun var 8 år og klubben startet jentelag for første gang. Da ble hun med, og siden har fotball vært en stor del av hennes liv. Nå er det pause og kanskje også slutt på den aktive karrieren, og grunnen er enkel, hun venter barn. I 20 år har hun spilt på bygdas største identitetsbygger – idrettslaget. Hatt engasjerte sambygdinger som tilskuere på hver en kamp. Lært å takle, både på banen og de skjellsordene som kunne falle fra bylagene som måtte på bygda for å spille kamp en sjelden gang. I kampens hete kunne alt skje. Hun har elsket det. Spesielt når de kunne gå av banen og hadde slått bylagene. Det smakte ekstra godt. Gutten på 17 år gir seg snart med konkurranseidrett. Idretten har vært en viktig del av hans liv i 10 år, fra han begynte på idrettskolen som 5 åring. Det var der han ble kjent med de han skulle gå i klasse med året etter. I mange år fikk han utviklet og utvidet bevegelsesgrunnlaget sitt gjennom å drive variert lek og aktivitet. Han lærte å beherske kroppen sin. Siden har han trent, organisert som

Denne uka hadde jeg møte med våre svært dyktige aktivitetsledere på ett av våre tiltak; Aktivitet og mestring. Instruktører som er glad i idrett og aktivitet, har erfaring fra ulike roller i idretten, og er ildsjeler på fritiden. I tillegg til dette skiller de seg også ut – de har valgt å jobbe på det sosialfaglige feltet. Sosionom og barnevernspedagog, med både kunnskap og tanker om den gruppen vi ønsker å få i mer aktivitet i dette tiltaket. Flotte engasjerte voksne mennesker som kan idrett, men også kjenner virkeligheten og hverdagen til mange ungdommer i dag, som er preget av inaktivitet, sosial angst og « sykt perfekt» syndromer. Jeg blir så hoppende glad av å høre om ungdommer som utfordrer seg selv på aktiviteter de ikke har gjort før. Som tester sine grenser og har fått erfaring med de sunne ondtene våre. Som har kjent litt på ubehageligheten med å ta på seg en våtdrakt i nesten minusgrader for så å prøve kajakk, overvunnet høydeskrekken i klatreveggen og  fått oppleve den ondgode følelsen av å slå på boksesekken, eller skyggebokset med boksehanskene til svetteperlene kommer. Jeg blir rørt av å høre om den stoltheten noen av disse ungdommene viser i etterkant, og da først og fremst stoltheten av seg selv og hva DE har

Over 700 barn lever i familier med fattigdomsprofil i Tromsø kommune. En fattigdomsprofil som sammenlignet med mange land ikke handler om tilgang til de mest livsnødvendige tingene, men som likevel kan få stor innvirkning på det enkelte barns liv. Sosial eksklusjon, det å ikke få delta på kultur, idrett – og fritidsaktiviteter i lag med jevnaldrende kan for noen være starten på et ensomt og risikoutsatt liv. Forskning viser at fattigdom ofte går i arv. Ett bidrag for å bryte denne sirkelen er nettopp å sørge for at alle barn i vår kommune som vil, skal få drive sin idrettsaktivitet – uavhengig av familiens økonomiske forutsetninger. Hvem er så disse barna vi spesielt ønsker å nå. I følge regjeringen.no er de mest utsatte barna de; som har foreldre med lav utdanning, som bor i hushold der foreldrene ikke er i jobb, som bor i hushold som mottar sosialhjelp, med bare en forsørger, av ikke-vestlige innvandrere. De aller fleste klubber/ idrettslag har mest sannsynlig allerede kjennskap til denne problematikken. Det gleder mitt hjerte når representanter fra klubb tar kontakt og forteller om denne problematikken som kommer til syne gjennom ubetalte kontigenter/ treningsavgifter. Vi ønsker nettopp en slik idrett som tar idrettens egen visjon « Idrettsglede for alle» på alvor, og

  I dag var jeg i et nydelig vær for å se Tromsø ta imot Sandefjord. Innrømmer det gjerne, jeg er over gjennomsnittet interessert i fotball – men dog ikke av de som lar resultater prege humør og hverdagsliv. Fotballen gleder meg med så  mye mer enn resultater og kanskje en dårlig sesong. Det som derimot berørte meg i dag, og som nesten tok livet av opplevelsen min som tilskuer, var den aggressive og til tider utidige ropingen fra publikum. Mulig jeg er noe hårsår, men jeg syns det er pinlig at voksne folk roper ukvemsord både til spillere, dommere og til egen trener. Det går på dommeravgjørelser, misnøye med bytter, misnøye med enkeltprestasjoner og til og med taktiske disponeringer. Når du i tillegg ikke ser et humoristisk glimt i øyet hos de mest sinte mister jeg litt troen på voksne mennesker. Det sitter hundrevis av folk og hører på, de yngste sikkert ikke mer enn 5 år. Her snakkes det opp og ned om viktigheten av å stoppe mobbing og forebygging av dette. Hvor går grensen for hva vi som voksne kan si til andre? Hvor ble forebyggingen av? Visst har jeg mine egne tanker om det som skjer på banen, om det meste. Ikke alt er like

Her for en måned siden var jeg på besøk hos en av byens 100 idrettsklubber. Alltid fint å besøke klubbhverdagen til idretten og oppleve klubbene mer på hjemmebane. Det er tross alt her det meste i idretten skjer. Det var en stund siden sist jeg hadde vært innom, og det var skiftet ut nøkkelpersoner siden sist. Jeg hadde så vidt hilst på vedkommende tidligere. Jeg hadde gledet meg besøke denne klubben, høre litt om ståa og tankene fremover. Overraskende var det da å ikke bli hilst på, men møtt med følgende kommentar. «En ting må du lære deg…, når du sender meg mail må du skrive telefonnummeret ditt også» Jeg ble egentlig satt litt ut og mildt sagt overrasket. Ja..- det var jo litt av en velkomst, fikk jeg omsider stotret frem. Jeg så mannen ble brydd. Nå kunne jeg sikkert skrevet mer om akkurat denne situasjonen, men det er kanskje ikke så interessant. Det jeg syns er fascinerende er hva slike førsteinntrykk kan ha å si for folk, og evt. samarbeidsklima mellom mennesker. Jeg kjente på min egen reaksjon at jeg både var litt sjokkert og etter hvert provosert. Ja jeg burde nok ha skrevet telefonnummeret også i den mailen, og det tar jeg til etterretning og endrer

Jeg er litt bekymret. Ikke alvorlig, hvertfall ikke ennå. Idretten overlever i Norge med hjelp av frivilligheten. Kjerneverdiene som aktiviteten styres etter er helse, glede, ærlighet og ikke minst felleskap. En meningsfull fritidsarena for barna våre gir gevinster som oppdragelse, nettverk, språkutvikling, motstandskraft, aktivitetsglede og egeninitiativ. Jeg vil kalle det ren lykke som mor bare å vite at ditt barn har denne meningsfulle arenaen å boltre seg på. Ofte flere ganger i uka. Tusenvis av engasjerte voksne som engasjerer seg for egne og andre sine barn. Målene for aktivitetene er ulike, noen mer konkrete enn andre. For noen kan det være deltagelse i en stor turnering, eller konkurranse mange måneder frem i tid. En felles opplevelse som for de fleste blir sittende i den menneskelige harddisken resten av livet. Så hva er det jeg er bekymret for..Ja, det skal jeg fortelle. En økende tendens til at finansiering av skoleturer i den offentlige skolen går frivilligheten i næringen. Skole og kommune betaler ikke skoleturer, så både valget om tur og ansvar er overført til de foresatte i den enkelte klasse. Resultat ; penger til dette formålet må samles inn, i stor grad av foreldre- på ettermiddagstid. Dette arbeidet foregår i de samme gatene, i de samme nettverkene og etter samme

På trening i Cabarete med JiuJitsuklubben for noen måneder siden. En liten kystby i Den Dominikanske republikk i Karibien. Ingen kan helt fastslå hvor mange mennesker som bor i byen, da det stadig kommer innvandrere til – spesielt fra nabolandet Haiti. Noen med tillatelse, andre uten. Midt inne i den fattigste delen av byen, Callejon, ligger det lille treningslokalet til Jiujitsu de la Costa. Et murbygg med gitter foran de store vinduene og jerndør med hengelås. Her ligger hjemmene tett i tett i gatene. Tidligere ble treningene gjennomført på et av hotellene langs stranden, i en pensjonert skaterampe med gummimatter i bunnen. Unge gutter kom og jobbet på hotellet for å få lov til å trene på kveldstid. Nå får de låne dette lokalet midt i et lokalsamfunn hvor mange barn og unge trenger påfyll av det meste, mat, skolegang og innhold i lange ettermiddager og kvelder. Mange av dem har oppveksten sin på gata. Klokka 6 på ettermiddagen fylles treningslokalet med barn, ungdom og voksne. De minste bare 5- 6 år, de eldste på rundt 45. Ved inngangen henger en stor plakat. Den forteller hvordan klubben ønsker aktiviteten skal være og hvilke regler som gjelder i det du trør over dørstokken. Mange av reglene handler om respekt, men

Norge har sakket akterut i herrefotballverden og diskusjonene om hva som er galt går over det ganske land. Det produseres ikke mange nok og gode nok spillere av internasjonal klasse, og landslaget faller på FIFA rankingen. Blikket rettes mot talentutvikling og barne og ungdomsfotballen. Leser i VG i dag: – En svært viktig del av utviklingen skjer mellom 6 og 12 år og da må du ta vekk foreldre som trenere. De er hverken utdannet eller objektive, sier Eddie Van Schaick fra Ajax-akademiet. Akademitanken fungerer sikkert i en eller flere store internasjonale klubber, hvor man gjennom god økonomi, status, betalte trenere og talentplukking i tidlig alder driver toppspillerutvikling fra du er 6 år. Hvem har ikke hørt om akademisystemene til Ajax og Barcelona? Toppklubber med hele verden som arbeidsområde. Overgangen blir i mitt hode noe stor da dette av noen tenkes som direkte overførbart til lille Norge. Hvilket akademi skal 10 åringene i Botnhamn på Senja tilhøre, eller 14 åringene på Storsteinnes. Eller vent litt, skal den beste 10 åringen kanskje hentes fra bygda – og familien flytte til Tromsø og Tromsø il. sitt akademi? Eller kanskje til Mørkved og Bodø Glimt i eliteserien? Barne- og ungdomsfotballen i Norge er foreldredrevet enten vi vil det eller ikke. Tusenvis av

Veien frem til den eller det vi fremstår som i dag er en rekke av ulike øyeblikk og opplevelser med ulik påvirkning på oss. For noen er dessverre denne påvirkningen stor i negativ forstand. For de aller fleste er denne reisen likevel en blanding av opplevelser vi vokser på og mestrer, og opplevelser vi kanskje skulle vært for uten – alt til sin tid, men kanskje like viktig. Aktivitet for livet er et utsagn som blir brukt i idretten. Hvordan skape de opplevelsene som aldri blir glemt, og som kanskje kan bli milepæler i livet for noen. Jeg snakker ikke bare om de store idrettsprestasjonene utført av våre idrettsprofiler, men like mye om de personlige opplevelsene hver og en opplever i et liv fylt med idrett og aktivitet. For noen er det målet som ble skårt i Norway cup for 20 år siden, eller gjennomføringen og fullføringen av Kvaløya skimarathon. For andre er det sommerforelskelsen på fotballturnering i Sverige i 1990. Stadig hører jeg voksne som mimrer om opplevelser som ble gjort for en del år tilbake, kanskje i lag med lagkamerater eller andre idrettsvenner. Minner som fremstår som en verdi som aldri vil tape seg. For noen vil disse minnene heller øke i verdi jo eldre man blir.

I dag fikk jeg en alvorlig gladmelding. Tenk å få en mail fra en voksen som ønsker å starte med aktiviteter for barn, med forankring i fotballen. Det er snakk om et lag for de yngste, og det aller aller beste med hele mailen i dag. Det er en dame og hun vil selv være trener Fantastisk melding å få. Fotballen er mannsdominert, det er en kjensgjerning. Her i Tromsø sjekket vi antall kvinnelige trenere i barne- og ungdomsfotballen for 1 år siden. Kun 12 % av alle trenerne var kvinner. I toppfotballen vet vi også at kvinnelige trenere er i kraftig mindretall. Nå snakker vi ikke kvinner som trener jenter og den vinklingen, her er det fokus på kvinner som ønsker å være trenere i fotballen. For gutter eller jenter. Trenerrollen er ikke forbeholdt menn, selv om historiene dessverre ofte forteller det. Det er nok flere grunner til at ikke kvinner ikke velger å være trenere i like stor grad som menn. Da jeg for noen år siden var på en nasjonal fotballsamling i Oslo over flere dager var jeg ytterst i tvil om dette var noe jeg ville utsette meg for. En samling over flere dager med program fra morgen til kveld. Over 50 deltagere og 4

I dag meldte media om at et idrettslag i Sandnes har utestengt en 6 åring fra idrettslaget. Begrunnelsen skal visstnok være at han skal være vanskelig å håndtere. Som kurslærer i barneidrett har dette vært et tema tatt opp fra trenerperspektiv i mange år. Mange trenere føler seg rådvill og svært usikker på hva og hvordan de skal takle barn som på ulike måter utfordrer trenerautoriteten og til tider også voksenautoriteten. Barn som som ikke tar beskjeder, har et uakseptabelt språkbruk mot andre utøvere eller mot trener, bruker vold eller på andre måter har en adferd vi vanskelig kan akseptere som trenere, og ikke minst som voksne. Dette er ikke en ukjent situasjon for idretten. Idretten er først og fremst en læringsarena, hvor barn kommer på trening med ulike ferdigheter og forutsetninger for nettopp dette. På trening utfordres bl.a de sosiale, emosjonelle og kognitive ferdighetene hos de som deltar. I dag er det ikke uvanlig å se en trener alene med 15 – 20 barn i en gymsal eller på fotballbanen. Idretten er på mange måter gruppesosialisering hvor tiden til hver enkelt mange ganger er for liten. En måte å bøte på dette er  trenere som har en bevisst strategi om å si navnet til alle sine 15 utøvere hvertfall en gang i løpet av en trening. Alle har vi et ønske om å

Så ble jeg dessverre igjen vitne til at voksne mennesker med lederansvar for våre håpefulle totalt glemmer ansvaret vi har for å skape de grunnleggende holdningene.  Fotballen lever som resten av idretten på frivilligheten, mennesker i ulike aldre som er motivert for å bruke tid til det beste for andre. I dette bildet er sosial kompetanse grunnleggende, og en forståelse for den rollen man har overfor barn/ unge. I dette tilfelle trenerrollen. Jeg var pinlig berørt av treneren som etter kamp glemmer leder og oppdrageransvaret for sine 11 åringer som har tapt kampen.  Velger i stedet å rette all oppmerksomhet mot dommeren på kanskje 17 år. Avgjørelser tatt av en dommer underveis  som sikkert kan diskuteres, slik det alltid vil være i en fotballkamp. Enten du er 11 eller det er en VM kamp. Det jeg likevel syns er trist er det som skjer etter kampslutt. Treneren som marsjerer rett bort til dommeren og skjeller han mer eller mindre ut, med både foreldre og unge spillere på begge lag som vitner. Som følger etter dommeren ut av banen mens han uttrykker hva han mener.   Ikke overraskende følger spillerne han er forbilde og leder for opp med å høylytt omtale dommeren som talentløs og den dårligste de noen gang har hatt. Hele stemninga på banen preges av situasjonen. Også for det  laget som har vunnet. Denne treneren er ikke bare

I denne bloggen vil jeg ta opp ulike utfordringer i idretten slik jeg opplever det fra et ståsted med mange hatter. Engasjementet mitt har brakt meg og bringer meg på ulike arenaer hvor barn og unge ofte er hovedaktørene. Idretten i Norge aktiviserer mange og idretten er Norges største frivillige organisasjon med over 2 millioner medlemskap. Idretten er med å skape den meningsfulle fritid for mange barn/ unge. Samtidig har også idretten sine utfordringer, både internt og eksternt. Motivasjonen for deltagelse i idretten er ekstremt ulikt og jakten på de gode opplevelsene det samme. Felles for alle som deltar i idretten er likevel «Idrettsglede for alle». Denne enkle, men dog så vanskelige visjonen til idretten setter store krav til de voksne som tilrettelegger for våre barn og unge. For det er neste generasjon vi snakker om, er de som skal stelle oss på gamlehjemmet om noen år.. Da handler det vel om at vi bør gjøre dette på en best mulig måte. Det bør være i alles interesse at vi får en generasjon som både ivaretar egen helse og evner ta vare på hverandre. Det er dette idretten er og skal være.

Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort, Så meg er det lett nok å terge. Men gjeld det å springe av stad som ein hjort å dukke i elva å klatre… Jau, det kan eg greie, ja det går nok an om nokon vil seie dei trur at eg kan! Eg somlar og rotar, sit aldri i fred, eg får nok aldri ferdig ei lekse. Men gjeld det å lokka ei mor til å le, ein hund til å danse, ein blom til å vekse… Jau, det kan eg greie, ja det går nok an om nokon vil seie dei trur at eg kan! Eg greier mest aldri å fanga ein ball, eg spring nok, men stega er tunge. Men gjeld det å stella ein hest i ein stall, ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge… Jau, det kan eg greie, ja det går nok an om nokon vil seie dei trur at eg kan! Ingvar Moe

Kampen har allerede vart i over 20 minutter og jeg som trener er helt oppslukt av det som skjer på banen. Ballen som sparkes frem og tilbake og 8- åringene som springer som besatt etter. Tenk om Simen kunne fått skåret et mål. Han har aldri gjort det og jeg vet så inderlig godt det er det han vil. Han er ikke av de kjappeste og definitivt ikke av de som er best med ball, men ønsket om å skåre er minst like stort som de andre på laget. Bare han kunne fått foten på den ballen! Han får spille spiss i 1.omgang. Aksel derimot, som stort sett scorer mange mål i hver eneste kamp er alltid der ballen er, og har tekniske ferdigheter som bringer han over hele banen. Ender ofte foran mål og en ny skåring. Hvilke oppgaver skal jeg gi han i dag, som gjør at han har noe å strekke seg etter? Hei, hvor ble Morten av- det er jo hans tur å bytte? Morten står borte med foreldrene og drikker brus, ser ikke ut som han har noen tanker om å spille. Vil han ikke? – Kan noen hente han hit? Han har ikke vært på de siste treningene, men kommer alltid når det er kamp. Plutselig røsker noen meg i armen, som om noe veldig viktig har skjedd. Jeg er helt inne

I kveld er et av ukas høydepunkt, fotballtrening. Han elsker å spille fotball, og har gjort det fra han kunne gå. Da han var 8 år fikk han starte på et organisert lag, og fikk sine første ordentlige fotballsko. På den tiden var de en lykkelig familie, før mamma ble syk. Hun fulgte han til trening, og så på de fleste kampene. Han husker enda hvor stolt han følte seg når mamma så han score sitt første mål. Dagen er over, og han ruslet hjem. Ingen ble med hjem i dag heller, han orker ikke det så lenge han aldri vet hva som møter han der hjemme. De siste ukene har vært bra, mamma har vært i godt humør og han har fått middag hver dag når han kom fra skolen. Tankene er der hele tiden. I hodet svirrer kun en tanke, men til gjengjeld er den enorm. Er mamma der når jeg kommer hjem? Ligger hun på soverommet som hun har gjort siden i går? Er ansiktet rødt og opphoven? Har hun grått? Har noen slått henne? Er hun sint? Hvor går hun når hun av og til forlater leiligheten om kvelden når hun tror han sover? Etter det første målet det har det blitt mange flere, men det