I går ble det offentliggjort en ny rapport om inkludering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk idrett. Det som kom frem i media var lite oppløftende lesing, hvor de som har laget rapporten mener å ha funnet tendenser til strukturell rasisme eller diskriminering. En tendens til ekskludering istedenfor inkludering i idretten. Det pekes spesielt på manglende implementering av idrettens faktiske mål. Hvordan gjør vi det i praksis?
I Tromsø har vi jobbet målrettet med inkludering i idretten siden 2002, altså snart 20 år. Dette gjennom ordningen «Inkludering i Idrettslag» på oppdrag fra NIF og Kulturdepartement. Forankring og målsetting i arbeidet ligger i idrettens egen visjon, Idrettsglede for alle, og målgruppene er barn og unge i lavinntektsfamilier og nye tromsøværinger. Et av de nye veivalgene som er vedtatt i NIF er nettopp inkludering, og visjonen viser klar retning på all aktivitet i regi av idretten.
Vi kan vanskelig se for oss barns deltagelse i norsk idrett uten å involvere foresatte i en eller annen grad/ form. Aktivitetsguide er en metodikk som fra første stund engasjerer og aktiverer de foresatte. En sosial investering gjennom støtte, veiledning og motivasjonsarbeid. Alt basert på dialog og kulturforståelse. Målet er at alle som ønsker idrettsdeltagelse skal få mulighet til det, uavhengig av hvem du er. Aktivitetsguide er etter vår mening den beste metodikken, som kvalifiserer minoritetsforesatte til å kunne forstå og bli en del av idrettsorganisasjonen og dermed også en del av storsamfunnet vårt. Norsk idrett er i stor grad drevet av foresatte, da skulle det bare mangle om det ikke også gjelder minoritetsforesatte. Om vi ønsker at idretten skal speile en mangfoldig befolkning må vi også anerkjenne at det krever en ekstra innsats når barrierene også er språk, kultur og tradisjon. Det handler ikke alltid om bare om å få betalt en regning. Vi må tenke og handle bredere om vi vil ha reell inkludering.
Det har vist seg komplisert å jobbe helhetlig med inkludering da tilskuddsordninger er svært sektorisert, og vanskeliggjør arbeidet med å ivareta den helhetlige inkluderingskjeden i idretten slik vi skulle ønske. Så kan vi undres på om en slik sektorisert samfunnsstruktur også bidrar til å skape rom med få dører og for høye gjerder.
Det er bekymringsfullt når vi reduserer livsviktig holdningsarbeid og sosialt kompetansearbeid til enkeltstående tiltak og kampanjer. Vi trenger selvsagt å bli minnet på vårt samfunnsoppdrag eller hva vi ikke tolererer. Likevel er det det som skjer mellom kampanjene som er det viktigste. De siste årene har det vært fokus på uønskede hendelser innenfor idretten;
homohets, samehets, kjønnshets, seksuell trakassering, seksuelle overgrep, mobbing, vold, hets av unge fotballdommere og nå i det siste har fokuset vært på rasisme.
Uansett kampanje og tiltak koker det meste ned til egenadferden til hver enkelt av oss. Din egenadferd i din nærmeste omkrets. Vi må dyrke trivselen for alle involverte i idretten. Det nytter ikke være god på å forebygge samehets, om du samtidig godtar at gutta på trening kaller hverandre – jævla homo, uten at du reagerer.
Idretten vil alltid speile det samfunnet vi er en del av, og som storebror i den frivillige verden hviler det også et ansvar på oss. Idretten lever på frivillighet, og uten de foresattes bidrag ville ikke barn og – ungdomsidretten hatt det omfanget det har i dag. Når rapporten viser, og det har tidligere rapporter også vist, at vi ikke har klart å engasjere minoritetsbefolkningen i idretten godt nok må vi også innse at inkludering i idretten skjer ikke bare på idrettsarenaen. Arbeidet starter hjemme hos de foresatte.
Du kan være inkludert på banen, men samtidig utenfor.