A BLOG ABOUT SPORTS, VALUES ​​AND THE LIKE

Vi har en målsetning om èn idrett, men må erkjenne at vi fortsatt har en vei å gå. Skal vi klare å løfte flere barn og unge med funksjonsvariasjoner inn i idrettsaktivitet og fellesskap, er ikke dette noe den frivillige idretten kan gjøre alene. Nylig kunne vi lese om 9 år gamle Emil som gleder seg til å gå på idrettskarusell en gang i uka. Vi fikk høre om det å få på seg treningsklærne, møte andre barn og få være i aktivitet i et positivt miljø. Et idrettsfellesskap er bevegelsesglede, nysgjerrighet, mestring – og ikke minst smil. Å få oppleve idrettsglede på egne og andres ulike premisser og forutsetninger er en verdi i seg selv. Å få leke i lag på tvers av forskjeller gir læring jeg tror er helt grunnleggende. I vår utålmodighet i idretten, og i samfunnet ellers – hvor vi stadig vekk fremmer utvikling gjennom å kategorisere og sette i bås – har vi kanskje glemt hvilke muligheter mangfold faktisk gir? Retten til tilrettelagt idrett FNs barnekonvensjon og retten til en fritidsaktivitet gjelder absolutt alle, også barn med funksjonsvariasjoner. Dette inkluderer barn og unge som har nedsatt bevegelsesevne og sitter i rullestol, slik som Emil, eller som har andre funksjonsnedsettelser som krever tilrettelegging.   Paraidrett
Verdien av ditt bidrag Frivillighet er ingen selvfølge. Etter to år med pandemi er frivilligheten satt på prøve. I selveste frivillighetens år melder idretten, andre frivillige organisasjoner og kulturlivet om utfordringer med å skaffe nok hender og føtter for å opprettholde og gjennomføre både idrettsaktiviteter, arrangementer og festivaler. Vi trenger deg. Noen har kanskje et veldig behov for å realisere egne planer og prosjekter etter år med nedstenging og inneliv. Forståelig kanskje, i hvert fall på kort sikt. Samtidig så vi tegnene på en viss frivillighetsslitasje også før pandemien. Summen av frivillighet utført av for få kan fort bli et nummer for stort.  Om dette fortsetter kan den tapende part fort bli våre små og store verdifulle felleskap som i stor grad er byggesteiner i vårt samfunn. Ulike felleskap som lever på hvert enkelt sine små og store bidrag for en felles stor tanke. Idretten er en av de, en viktig fritidsarena for mange barn og unge. Frivilligslitasje Den årlige, nasjonale spørreundersøkelsen Frivillighetsbarometeret måler innbyggeres holdninger og atferd når det gjelder frivillighet. Frivillighetsbarometeret viser en tydelig nedgang i frivilligheten under pandemien. Samtidig som færre har gjort frivillig arbeid under pandemien, viser undersøkelsen at det er mange flere som kunne tenkt seg å gjøre frivillig arbeid for en sak de
I mange år har jeg jobbet med inkludering i idretten. Føler meg utrolig privilegert som har fått blitt kjent med fantastiske mennesker, fra hele verden. Foresatte som ønsker det beste for sine barn, i et nytt land, nytt språk og ikke minst en ny kultur og tradisjoner. De flere hundre barna vi over år har hjulpet inn i en ønsket idrett, basert på familieperspektiv i arbeidet. Men jeg har også sett noe annet. Hvordan voksne mennesker, i noen miljøer, gjennom sin adferd kan sette i fare andre voksnes selvstendighet og andres rett til å ta valg.  Hvordan de kan styre andre gjennom sosiale mekanismer og sanksjoner, og kanskje også frarøve andre sin identitet. For oss som har vokst opp på bygda kan vi kanskje kjenne igjen det såkalte «bygdedyret». De som holder oversikt og reagerer når en ikke holder seg innenfor rammene av det miljøet krever. Synlige og usynlige koder om hva som er forventet adferd i miljøet. Noen ungdommer kaller det for gatepoliti. På fagspråk ofte omtalt som negativ sosial kontroll. Det er sikkert flere navn på dette, jeg vil kalle det mobbing. Mekanismene er ofte de samme, men konsekvensene kan utarte seg annerledes for den enkelte som utsettes for det. Noen isolerer seg, noen opplever de må
I går ble det offentliggjort en ny rapport om inkludering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk idrett. Det som kom frem i media var lite oppløftende lesing, hvor de som har laget rapporten mener å ha funnet tendenser til strukturell rasisme eller diskriminering. En tendens til ekskludering istedenfor inkludering i idretten. Det pekes spesielt på manglende implementering av idrettens faktiske mål. Hvordan gjør vi det i praksis? I Tromsø har vi jobbet målrettet med inkludering i idretten siden 2002, altså snart 20 år. Dette gjennom ordningen «Inkludering i Idrettslag» på oppdrag fra NIF og Kulturdepartement.  Forankring og målsetting i arbeidet ligger i idrettens egen visjon, Idrettsglede for alle, og målgruppene er barn og unge i lavinntektsfamilier og nye tromsøværinger. Et av de nye veivalgene som er vedtatt i NIF er nettopp inkludering, og visjonen viser klar retning på all aktivitet i regi av idretten. Vi kan vanskelig se for oss barns deltagelse i norsk idrett uten å involvere foresatte i en eller annen grad/ form. Aktivitetsguide er en metodikk som fra første stund engasjerer og aktiverer de foresatte. En sosial investering gjennom støtte, veiledning og motivasjonsarbeid. Alt basert på dialog og kulturforståelse. Målet er at alle som ønsker idrettsdeltagelse skal få mulighet til det, uavhengig av hvem du
Trivselen er selve limet Hva gjør at tusenvis av mennesker bruker årsverk av livene sine på frivillighet og ulønnet arbeid? Engasjement som kommer til uttrykk  gjennom synlige og usynlige dugnadsroller i idrett, korps, kor, teater og sanitetsforeninger for å nevne noe. Mennesker som møtes for å forstå, utvikle og lede i lag med andre. Ikke alltid bare hyggelige utfordringer, men også vanskeligheter som økonomi, oppmøtelister og tilsynelatende manglende interesse fra omverden. Det er gjerne de samme som engasjerer seg i idretten som og melder seg frivillig i korpset, FAU eller revygruppa. Vi kan identifisere en viss slitasje i frivilligheten, og tendensen er klar: Mange er engasjerte så lenge barna er aktive, mens de evigvarende ildsjelene i tykt og tynt er et sjeldnere fenomen. Målet for idretten er likevel at uansett hvor lenge du er med, skal du oppleve idretten som ett pluss i livet ditt. For å opprettholde den brede og mangfoldige barne- og ungdomsidretten vi har i Norge, som bl.a. innebærer at 80 % av barn under 12 år er medlem i idrett , er vi 100 % avhengig av at voksne vil være en del av denne nasjonale dugnaden. En stordugnad for våre barns oppvekstvillkår. Å skape aktivitet er også å skape muligheter. Muligheter for: egenomsorg gjennom aktivitet,
  Lørdag 18. november arrangerte Redd Barna, FN Sambandet og Tromsø Idrettsråd Barnas Dag i Skarphallen. Hovedfokus var Barnekonvensjonens bursdag med spesielt fokus på retten til en fritid for alle barn. Barnas Dag er et samarbeidsprosjekt hvor vi i fellesskap fronter vårt felles mål, nemlig retten til en fritidsaktivitet for alle. Over 80 prosent av barn under 12 år deltar i idretten, men det fins fortsatt mange utsatte barn som av ulike grunner blir stående utenfor dette fellesskapet. Disse barna trenger idretten kanskje mer enn noen andre. Det ble en fantastisk dag. Glade og nysgjerrige barn på jakt etter nye opplevelser, og kanskje ble det vekt ekstra interesse for en spesiell aktivitet. Vi hadde invitert mange av de idrettene som ikke får mye spalteplass i media, men som er like viktige som de største idrettene. 15 ulike idrettslag viste seg frem med både utstyr og ferdigheter, lot barna få prøve, og hadde trenere tilstede som snakket med foreldre og barn. Rundt 400 barn med sine foresatte hadde tatt turen denne lørdagen. De fikk også se både FN filur og TV kråka. Aktivitetsguidene hadde også stand, og over 20 nye familier ble registrert med behov for ei hånd å holde i inn i vår mangfoldige idrettsby. Vårt mål om et